Hei, verden!
Jeg er fortsatt i Argentina. Det er fortsatt fint. Jeg skriver fortsatt reisebrev til de som vil ha.
Jeg tar også mange bilder. Jeg får ikke klargjort dem på ordentlig før jeg kommer hjem, men noen av dem har jeg lagt ut på flickr. Noen av de igjen får du servert her. Hurra.
Flere bilder kommer nok når jeg kommer meg hjem igjen, til uka en gang. Takk for oppmerksomheten :)
Det er sommer igjen, og det er på tide med det årlige, obligatoriske innlegget hvor jeg skryter vilt og hemningsløst av det fantastiske stedet Helland. Jeg og Helga reiste opp og besøkte morfar i nesten to uker, så for første gang siden ungdomsskolen har jeg omsider fått vært på Helland sammenhengende i mer enn en uke. Continue reading
Om halvannen uke reiser jeg til Argentina. Der blir jeg en liten stund. Naturligvis jobber jeg med å få på plass pass og penger og reiseplaner og overnattinger og alle disse tingene som må ordnes, men aller mest stresser jeg for å få på plass en solid backupløsning for alle bildene jeg kommer til å ta underveis. Continue reading
Jeg håper RIMI Korsvoll er bedre på matte når de regner sammen beløp i kassa enn når de beregner kilopris. Denne kilosboksen med ris koster 30 kroner og 40 øre. Det burde jo gjøre det til en smal sak å beregne kilopris. Men ikke hos RIMI Korsvoll, nei. Der er tydeligvis kiloprisen for ris, når du kjøper den i enkilospakker til 30 kroner og 40 øre, 13 kroner og 82 øre.
Heia, heia.
Du trodde kanskje Island var knust nå? Finansiell og økonomisk kollaps, enorme gjeldsproblemer og massiv arbeidsledighet, mistro og uvennskap med hele Europa etter bankjuks, etterfulgt av tidenes PR-kampanje ved en vulkan som setter millioner av flypassasjerer på bakken Europa og verden over?
Neida, på Island er de så glade, atte. De er faktisk så glade at selv om hele landet later til å være invadert av dansende hippier, er det ingenting annet enn latter, smil og glede å spore. Se bare her:
Israels militæraksjon i morgentimene idag er foreløpig så massivt dekket at det kan være vanskelig å si noe sikkert om hva som faktisk har funnet sted. De usikre detaljene blir allikevel relativt uviktige. Om det var klubber, kniver, “light fire” eller alt sammen passasjerene på båtene bevæpnet seg med da de israelske spesialstyrkene forflyttet seg fra båter og helikoptere og begynte bordingen båten utstyrt med maskingeværer, gassmasker og sambandsutstyr – i internasjonalt farvann - blir heller ikke spesielt avgjørende.
Hvilken anledning har Israel i det hele tatt til å angripe skip med hjelpeutstyr?
Israel mener de var nødt til å gjøre “riot dispersal means, including live fire” som følge av passasjerenes oppførsel. Resultatet er mange døde og skadede.
Mest av alt minner Israels oppførsel om bole-guttene som ute på byen dulter borti folk med vilje for å se hvem som dulter tilbake – sånn at de kan starte en slåsskamp de vet de vil vinne, under påskudd av at de bare tok igjen.
Hvilken anledning har Israel i det hele tatt til å angripe skip med hjelpeutstyr? Hvordan kan de forsvare at relativt sett ubetydelig motstand møtes med så enormt uproporsjonal overmakt? Hvordan kan den militært overlegne parten i konflikten i det hele tatt gjøre seg kjent for å være den som eskalerer konfliktnivået?
Universitas og Radio Nova barket sammen til den årlige og tradisjonsrike fotballkampen i dag. Radio Nova har gått av med seieren de to siste årene. Universitas var ute etter revansje. Det ble en virkelig spennende kamp.
Jeg er jo med i Universitas, og burde sånn sett kanskje vært på banen og kjempet for avisas ære. Etter en objektiv helhetsvurdering kom jeg likevel til at det beste jeg kunne gjøre for å bidra var å la være å gå i veien. Derfor tok jeg med kameraet istedet. Hvilket, sannsynligvis, var minst like morsomt.
Jeg våkner av at rommet er lyst, gjesper, snur meg rundt og sover litt mer (eller prøver, i det minste), jeg sitter i sofaen i timesvis og leser bøker før kjæresten også våkner og vi spiser frokost sammen, jeg spaserer sakte gjennom gatene, jeg kjører buss til byen selv om T-banen tar kortere tid, jeg setter meg på benker og ser på menneskene som går forbi, jeg sjekker klokka mi mot den i Urbygningen akkurat som Ibsen, jeg møter fine folk og drikker te og spiser is, jeg går på boksalg og blir ikke skuffet selv om jeg bare finner en eneste bok å kjøpe, jeg lager lange handlelister og bruker lang tid i butikken, jeg synes det er fint å vaske opp, og jeg vurderer, veldig alvorlig, om jeg skal stå tidlig opp og bake brød en dag.
Passet mitt var fortsatt gyldig i to år til, jeg fikk det i 2002, allikevel ga passfotoet meg en følelse av at det kanskje var like greit å fornye det først som sist. Når jeg holder de to passene opp ved siden av hverandre lurer jeg på om jeg ville klare å gjenfortelle alt som har skjedd siden det forrige passet ble utstedt, og om den jeg var i 2002 ville vært stolt eller skuffet over den jeg har blitt til i 2010.
Jeg har bestilt billetter til Tanzania, jeg reiser i september/oktober, og i helgen bestiller jeg billetter til Argentina, jeg reiser i juli. Sånn sett var kanskje ikke boken den mest treffende, men jeg kjøpte den allikevel, for jeg vet jeg skal dit en gang, New York, jeg vet bare ikke når. Alle må til New York, tror jeg, det er bare sånn det er, i alle fall er det sånn i det universet jeg kaller mitt. Amerika. At det står for meg som så eksotisk gjør ingenting annet enn å understreke min egen naive primitivitet.
Jeg kan venne meg til dette de kaller ferie. Jeg kan venne meg til å lese bøker jeg ikke trenger å huske, jeg kan venne meg til å ikke vite hva jeg skal gjøre før jeg har gjort det, jeg kan venne meg til å ikke huske hvilken ukedag det er.
Jeg kan, men vil ikke, venne meg til å sløse med det mest verdifulle jeg har fått, tiden, jeg unner meg selv dager der jeg ikke utretter noen verdens ting, dager der jeg ikke har tenkt på annet enn meg selv, og dager der jeg når kvelden kommer vet jeg har vært totalt ubrukelig både for meg selv og andre. Tid er ikke noe som går, tid er noe som kommer, sier de i noen land, og det synes jeg er en fin tanke, jeg liker å se for meg et menneske sittende under et tre ved et vann, med øynene lukket, mens tiden selv blafrer i håret, regner ned over det, mens ingenting annet betyr noe.
…
Jeg og katten lekte gjemsel i dag. Den vant hver gang. Takket være den moderne teknologien kan du også være med.
Så, værsågod: Hvor er katten?
Hvem er du? 16 comment(s) Anbefaler: PATRIOT GearBox NAS 3 comment(s) - Alkohol forgifter kroppen 1 comment(s) 
