1937: Fritid i maskinalderen (Chr. A. R. Christensen)

Dette kan vel kanskje ikke kalles en blogg lenger, for den oppdateres jo stort sett aldri. Men så er det fint å ha et sted å samle kakeoppskrifter og tekstutdrag allikevel. Som dette.

Jeg er hos morfar, og her fant vi Norsk Leseverk for de høgre skoler, bind III, utgitt i 1941, som var skolebok for morfar da han vokste opp. Flere av tekstene leste jeg også på skolen, Bakeren og Smeden, Bjørnson og Hamsun og alt det der. Andre tekster var mer vel mer tidsavhengige, og spesielt godt likte jeg teksten om fritid i maskinalderen, skrevet i 1937.

Men ikke som en slags retrospektiv hån av tidligere tiders skepsis mot en stadig modernisering av samfunnet, altså. Mer som en nostalgisk hyllest, tror jeg. Vi tar vår nåtids tilstand for gitt, og frykter kanskje ting som vil endre den, uansett om det er radiokringkasting eller google glass. Så er det kanskje lettest å le oppgitt over pietister og krisemaksimerere som kan tenke at ikke all utvikling nødvendigvis er utvikling. Men selv synes jeg mange av betenkelighetene er relevante – i det minste som tankekors – også i 2014.

Her er noen utdrag (mine uthevinger):

Fritid i maskinalderen

(…en innledning om hvordan industrialiseringen og maskinene er det som har gitt oss fritid, forkortet arbeidsdagen, – ikke bare for de få og priveligerte (som alltid har hatt fritid), men for de brede lag av befolkningen. …)

Fritid har nemlig i aller høyeste grad å gjøre med spørsmålet om å skape et virkelig menneskeverdig tilvære for alle.

Det vil vel til alle tider bare være et forholdsvis lite fåtall som helt kan få utfolde sin personlighet i arbeidet, – folk hvis yrke er så interessant og takknemlig at det fyller og opptar dem, gir dem den virkelige tilfredsstillelse som livsutfoldelsen bør gi oss mennesker. En del er det jo alltid tilfelle med, blant kunstnere, vitenskapsmenn, statsmenn, ingeniører, jurister, forretningsfolk i ledende stillinger osv. Men det blir de få. Jeg mener ikke med det at ikke også arbeidere, handverkere, funksjonærer osv. kan ha både arbeidsglede og faginteresse, at yrket ikke kan gi deres liv mange og varige verdier. Men jeg tror ikke at bare det å skrive fakturaer, plugge sko eller frese tannhjul kan gi et liv innhold, kan gi sjelelig tilfredsstillelse, noe å leve for og på, ikke bare av. Det blir nok, for det store flertall, det som ligger utenfor arbeidssted og arbeidstid som gir deres tilvære innhold og mening.

Desto større blir kravene til fritiden. Det ser også ut som om de kravene har en tendens til å øke nettopp i vår tid. Iallefall i mange yrker er arbeidet sterkt oppdelt i små enheter, og den enkelte får bare et forholdsvis beskjedent ledd i produksjonen å passe. En selvstendig arbeidende handverker, en jordbruker, en gartner eller folk i lignende stillinger, folk som har skaperglede, som sjøl kan følge resutatet av sitt strev, de må få mer innhold og mening ut av sitt arbeid enn en dame som skriver an og pr. i en bok, eller en mann som trekker til samme skrue i bilchassier dag ut og dag inn ved et rullende band.

(…)

Den moderne tekniske kultur har ikke bare gjort at vi har råd til mer fritid enn vi hadde tidligere, den har også gitt vår fritid nytt innhold, nye muligheter. (…) Kringkastinga er den yngste av disse tekniske hjelpemidlene. Den første kringkastingstasjonen ble åpnet i Amerika i 1920 med en håndfull mennesker som lyttere, noen hundre kanskje, mer opptatt av det tekniske vindunder å høre, enn hva de hørte. Nå regner vi med at atskillig over 200 millioner mennesker daglig lytter til den opplysning og underholdning som fyller eteren. La oss tenke på hva det betyr at en momentant kan få menneskemasser i tale, så å si uansett hvor de bor, hvordan det er praktisk mulig å få et helt lands befolkning, ja iblant hele verden, til å bli ett auditorium; eller for å si det på en annen måte: hvordan vår tids teknikere med noen håndgrep kan gjøre så å si hvert hjem i siviliserte land til konsertsal, teater, folkeakademi, skole, kirke eller nær sagt hva de vil når det gjelder å fylle fritiden. Det er i virkeligheten en eventyrlig tanke som ikke var falt mange inn for tjue år siden, men som vi alt nå aksepterer som noe sjølsagt og dagligdags. Likevel ligger hele denne utvikling så nær i tid at den bedre enn det meste andre illustrerer hvor dypt maskinen, den moderne teknikk, griper inn i vår fritid.

(…)

Men den moderne opplysnings- og atspredelsesteknikk er en tveegget affære. Like godt som den kan spre god kunst og sunn underholdning, kan den ødelegge eller forflate smaken; ja den kan virke direkte nedbrytende. Det er ikke alltid gullkorn vårt radioapparat bringer oss; og når vi tenker på det usunne dagdrømmeri som en stor del av filmen og magasinene og bøkene sprer blant folk – ofte som deres eneste åndelige næring! – da kan en uvilkårlig grøsse.

Dessuten lurer det alltid en fare i goder en oppnår for lett og makelig, en fare for å bli overflatisk. Det er ikke uten risiko å bli foret med ferdigtygd åndelig føde, uten krav til sjølstendig arbeid. (…) Det kan nok være en almen regel at kunnskaper som en må slite og kjempe for å tilegne seg, og ikke får inn med skjeer, de sitter bedre; og de har en høyere sjelelig verdi, betyr langt mer for personligheten, for karakterutviklingen. La oss f.eks. tenke på følgene av all den musikk som for tiden spres i heimene gjennom kringkastinga. Den kan bety mye for musikk-kulturen, det er sikkert. Men vi må være på vakt så den ikke kveler den ekte og sunne personlige musikkutøving. At en amatør, om enn nokså ufullkomment, sjøl kan arbeide seg igjennom en sonate av Beethoven og bli på tomannshand med komponisten, slik ingen andre enn den utøvende musiker kan bli det, – det er kanskje vel så viktig som mange fullkomne oppførsler av 9. symfoni i kringkastinga.

Og det er andre farer. Underholdningen kan utarte til hektisk oppjagd forlystelsesliv, til jakt på stadig nye sensasjoner – og indre tomhet. Det er mange som simpelthen trenger hvile etter rekreasjonen, og det var egentlig ikke meningen. Det er en fare for at vi kan miste evnen til virkelig avspenning og rekreasjon, en fare for at reklamemaskinen, motorene og høyttalerne skal drepe all ro.

Og det er enda en ting, kanskje den viktigste når det gjelder minus-siden: det at vi har en tendens til å bli bortskjemt, avstumpet, at vi ikke møter opplevelsene med så friske sanser og så opplatt sinn som ønskelig kunne være.

Både dette og de andre farene jeg nevnte, alt som kan gjøre oss blaserte, avstumpet, overflatiske på grunn av overforing, tror jeg ikke vi kan motarbeide ved å stenge av for strømmen av folkeopplysning og underholdning. Tvertimot, en videre utbygging er sikkert bedre enn rasjonering. Ikke så mye mengden, som kvaliteten, intensisteten. bl.a. ved å hjelpe sjølvirksomheten. At f.eks en studiering på 10 medlemmer virkelig hører nøye på et foredrag og etterpå gjennomarbeider det i diskusjoner, leser supplerende litteratur osv., det er viktigere enn at antallet av lyttere som hører det, økes med ti eller tjue tusen. Akkurat som det spiller mindre rolle om så og så mange titusener har en forfatters samlede verker i hylla enn at det er noen hundrer som virkelig har lest ham, forstått ham, tenkt over ham, kommet i forbindelse med det i ham som er av ånd og ikke bare av skinnrygg.

Jakten på det gode menneske

Vi er i gang med åttende semester på jussen, og har omsider kommet til de obligatoriske åtte timene med profesjonsetikk (gjennom vårt fem år lange studieløp..). Etikk er jo et veldig spennende tema – hvordan skal vi være gode mennesker? Hva vil det si å være et godt menneske? Og i den sammenhengen vi studerer etikk på åttende semester: Hvordan kan vi kombinere det å være et godt menneske med de vanskelige oppgavene og situasjonene vi må løse som fremtidige jurister? Les videre

Tingsrettsmysteriet

Etter en datakræsj i sommer har jeg nå tatt i bruk den forrige harddisken min. Når maskinen så omsider snurret i gang, dukket skjermbildet opp akkurat slik det var da jeg tok harddisken ut av maskinen – 12. februar 2012. Den kvelden var jeg tilsynelatende opptatt av (ved siden av å bytte harddisk) at dynamisk tingsrett ville vært enklere å lære seg hvis bøkene ble skrevet mer spennende. Som tenkt, så gjort, og dermed begynte jeg på en krimroman som ikke bare skulle være spennende, men som også skulle lære bort dynamisk tingsrett.

Det bør vel være unødvendig å tilføye at prosjektet druknet litt i annet etter relativt kort tid, men her er iallefall begynnelsen. Når jeg blir stor skal jeg skrive den ferdig, lover.

1.

Peder Ås kikket på klokken. Ti over midnatt. Faen. Han hadde vært usikker på om det var taktisk å møte Ole Vold her, på den lille lysningen i skogen flere kilometer fra folk, midt på natten. Ingen av dem hadde noe ønske om å bli avslørt. Samtidig, Peder Ås hadde mer å tape enn Ole Vold. Han burde vært her. Peder Ås kjente et snev av usikkerhet. Han sveivet ned bilvinduet og tente en røyk, før han igjen kikket urolig på klokken.

Politiadvokat Marte Kirkerud småløp opp trappene foran midtbygningen ved de ærverdige universitetsbygningene i Karl Johan, og var stresset. Det var hun ofte, men nå var hun ikke hverdags-stresset, nå var hun flyt-stresset. Hun kjente det kriblet i magen, og nøt følelsen. Hun var skjerpet, effektiv, og i hodet var hun allerede i gang med å analysere den informasjonen hun hadde fått. Det var mindre enn tretti minutter siden vakthavende ved Oslo Politikammer hadde ringt henne. Død jusprofessor, åpenbart myrdet. Klokken var passert midnatt, men det spilte ingen rolle. Både hun og familien var blitt vant til at hun ikke alltid hadde forutsigbare arbeidstider. Dessuten hadde både mannen og barna for lengst akseptert hennes grunnleggende virkelighetssyn: Vi må ofte sette våre egne ønsker og behov til side for å støtte opp om fellesskapet, om samfunnet. Hun passerte politisperringene som var surret rundt de høye marmorsøylene, og nikket til noen av de mange politibetjentene som allerede befant seg på åstedet. Hun fortsatte opp trappene, og kom andpusten opp til øverste platå, hvor hun trådte inn på et middels stort kontor opplyst av politiets flomlyskastere og fullt av febrilsk politiaktivitet. Hun stanset brått i døråpningen, og måpte.

Fred-Erik Reiersholm satt ved skrivebordet og rev seg åndsfraværende i håret. Det var midt på natten, studenthybelen var mørklagt, og bare opplyst av den lille skrivebordslampen hans. Foran ham på bordet lå en notatblokk, en pensumbok, en avslått mac, og en stor, rød lovsamling, oppslått på tinglysningsloven. Deler av lovteksten var markert i forskjellige farger, noe av den var understreket. Blikket hans vekslet mellom lovsamlingen og læreboken, før han gjorde noen raske notater i blokken sin. Han smilte tilfreds for seg selv, og i det samme hørte han et lite knepp fra vannkokeren i kjøkkenkroken. Kaffevannet var klart. Han reiste seg, og i samme bevegelse løftet han opp lokket på macen. Idet han forsvant bort til kjøkkenkroken ble rommet bak ham lyst opp av skjermen. Den fant frem det siste han hadde gjort før han lukket maskinen: Aftenpostens nettutgave. Den oppfrisket seg selv mens han målte opp pulverkaffen, og i store bokstaver over hele skjermen stod det nå:

JUSPROFESSOR DREPT. POLITIET I ALARMBEREDSKAP.

Kaffekoppen smalt i bakken. Fred-Erik Reiersrud ble våt på sokkene idet han tråkket seg raskt gjennom den voksende kaffeflekken på gulvet, og satte seg foran macen og leste ingressen. «En ikke navngitt professor i jus ved Universitetet i Oslo er i kveld funnet drept på sitt kontor i Karl Johans gate i Oslo Sentrum. Politiet vil ikke kommentere dødsfallet, men bekrefter at de har opprettet politibeskyttelse av andre ansatte ved fakultetet.» Fred-Erik slo lokket på macen hardt igjen, grep den lette sommerjakka selv om han visste det ville bli litt kaldt, og stormet ut av hybelen.

Sannsynligvis mest interessant for de interesserte

%d bloggere liker dette: