Det regner, jeg går. Bussen forsvinner ut av syne idet jeg får øye på busstoppet, og i ti millioner kalde minutter venter jeg på den neste. Under de svære vinterskoene kjenner jeg grusen gnage, og når jeg skraper foten i bakken hører jeg lyden av deilig, deilig grus mot asfalt. Ellers er det stille. Helt, helt stille. Jenta ved siden av meg stirrer på blokka på andre siden av veien, jeg gløtter bort på henne og lurer på hvem hun er. Og hvorfor i all verden det er meg hun vil leve livet sitt med.
Mannen i sykkelbutikken sier at det er en hybridsykkel med 28 tommers hjul jeg er ute etter, og ikke vet jeg annet enn at han sannsynligvis har rett. Jeg ser et kjent fjes, som også skal ha sykkel, og lurer på om det kanskje er moren til hun jeg så igår, som lignet så veldig på noen jeg visste jeg kjente.
Hjemme er lyset av, verden forsvinner utenfor vinduene, og fra en boks foran meg forteller en mann med dress og briller at det var tjue grader i Roma idag.
Jeg legger meg. Ser etter taket, men finner det ikke. Mørkt. Stille. Alt jeg vet er dyna mot huden og puta mot hodet.
Bare en dag i rekka. Enda en dag i rekka.