Det er lørdag morgen, klokken er kvart over åtte. Det er nøyaktig elleve timer siden tv2-nyhetene kunne fortelle oss at forbruket av alkohol i Norge har økt med 30% de siste sju årene, og at vi i samme periode har en doblig av antall leverskader, og en 30% økning av andre alkoholskader. I reportasjen sier de at alkohol nå koster samfunnet 20 milliarder kroner, men dette er 2004-tall, og altså sannsynligvis enda høyere nå. I reportasjen for elleve timer siden ble Inge Lønning stilt til ansvar for den dramatiske økningen i antall pol, og stortingets ellers nokså naivistiske alkoholpolitikk. TV2 krevde svar, fikk noen halvdårlige, stilte flere, og var tydeligvis interessert i å belyse problemet – “Sånn kan vi da ikke ha det”. Bra TV2! Endelig en sak vi kan like.
Så sjekker jeg ut tv2.no nå, elleve timer senere. Hovedsaken er en guide til hvor man får tre øl til prisen av en. Hva skjedde med de tjue milliardene? Hva skjedde med de to tusen leversyke?
Man skal kanskje ikke forvente at en nyhetsformidler tar samfunnsansvar. Men det er betenkelig at alle, midt oppe i dette, ser på seg selv som ansvarsløse.
Som en fra høyre-landsmøtet som ble intervjuet i tv2-reportasjoen sa det: “Jeg er ikke så bekymret, egentlig, jeg drikker ganske lite.”.
Og, fortsetter man resonementet: “Mine handlinger påvirker ingen andre.”
Og sånn er det vel for alle? TV2 trenger ikke slutte å anbefale utesteder med billig øl, for det er jo bare én artikkel. Magasinet kan fortsette med vinspalten sin, de er jo også bare én avis. NRK Hedmark og Oppland kan iallefall ha ensidige eufori-reportasjer om alkoholens gleder, de er jo bare en regionkanal!
Og sånn fortsetter det. Bunnlinja ender alltid opp med at alle er enige om at vi har et problem, men alle er også enige om at noen andre må gjøre noe med det. De voksne mener at skolen må drive forebygging for de unge, ungdommen mener at de voksne må drikke mindre for å vise at det går an å ha det kult uten å drikke, de som drikker litt mener at de som drikker mye og får problemer av det må drikke mindre, de som drikker mye mener at de som drikker litt må drikke enda mindre for å ikke friste dem til å drikke enda mer, stortinget og kommunene mener at våre voksne og ansvarsfulle og intelligente innbyggere må ta ansvar for seg selv og sine handlinger, utestedene mener at alle de andre utestedene skjenker mindreårige og fulle folk mye mer enn dem selv, media mener at vinspalter og øltester og “nå har vi det utelukkende deilig, dere”-reportasjer ikke har noen påvirkning i det hele tatt, og sånn fortsetter det.
For problemet angår vel ikke meg?
Resultatet finner vi på de stedene vi aldri ferdes. Blant vanlige barneskoleelever finnes det titusenvis av barn med foreldre som drikker så mye at barna får problemer av det – selv om de voksne det gjelder ikke ser på seg selv som problemdrikkere. På sosialkontorene finner vi omtrent 80.000 voksne som også ville være med på “jeg skal bare drikke litt, og kose meg”-kulturen, men som ikke taklet det, og endte opp som alkoholavhengige.
Men ingen av disse tingene angår vel oss andre?
Alle vil forandre verden, men ingen vil forandre seg selv.
