I teorien er man uskyldig til det motsatte er bevist. I virkeligheten er man uskyldig til VG har fått ferten av blod.

For noen måneder siden mente en dommer at man måtte slutte å bruke videobevis i voldssaker. Grunnen var at juryen, som består av vanlige mennesker som deg og meg, viste tendenser til å ville idømme strengere straffer når de fikk se videobilder av ugjeringen, enn i de sakene som var like alvorlige, men som manglet videoene. Samme forbrytelse fortjener samme straff, uavhengig av hvor grafisk og levende hendelsen fremstår for oss. Det skjer noe med oss når bildene ikke lenger snurrer i fantasien, men på en skjerm.

Bilder er mektige våpen. De har blitt brukt aktivt for å forme menneskers meninger og følelser i både krigs- og fredstid siden tidenes morgen, og er i stand til å få oss vanlige mennesker til å føle nær sagt hva som helst. Hvem husker ikke bildene av fangehullet til Natascha? Pupillen til Madeleine? Flyet som treffer World Trade Center? Utsultede fanger i tyske konsentrasjonsleire? Et bilde sier mer enn tusen ord.

Også når vi ser det på forsiden av VG, Dagbladet, Dagsavisen, eller når det svirrer over TV-skjermen i samtlige kanalers nyhetssendinger.

Bilder selger

Bildene av Ali, med en strøm av blod fra nesen og øynene halvveis åpne, har vært rundt oss på alle kanter denne uken. Ved siden av ham sitter en politimann i blå skjorte, med notatblokk og skallet hode. Vi har også sett bildet av en ambulanse på vei vekk, og video av en slagen Ali, med noen som spør «hva skjedde a?» i bakgrunnen. Vi har lest og hørt forferdelsen til Alis samboer, moren til hans barn, vi har sett vennene hans fortelle hvor fantastisk han er, vi har blitt kjent med Ali. Og vi har hørt hvordan samfunnet reagerer når noen blir etterlatt av en ambulanse på grunn av en feilvurdering.

For noen måneder siden så vi bildene av en alvorlig Kadra, som viste oss stedet hvor hun ble angrepet av en somalisk gjeng. Vi så blåmerkene, vi så alvoret i øynene hennes. Allerede dagen etter angrepet kunne vi lese hennes beretning om hva som hadde skjedd, og hvordan det hele skyldtes Kadras utrettelige kamp for somaliske kvinners rettigheter.

Begge sakene har forårsaket forferdelse og oppstandelse. Begge saker har ført til rykter om opprør og demonstrasjoner. Felles for begge sakene er også at vi alle har fått høre hva som har skjedd. Vi har sett bildene. Vi har utpekt syndebukkene, vi har fordelt ansvar, og vi vet alle sammen, hver og en av oss, utmerket godt hvem som bør brenne for ugjeringen.

Men er det ikke et problem at vi alltid blir tvunget til å ta dette standpunktet før alle har blitt hørt? Før vi har sett bildene av hva som skjedde før Ali lå på bakken, før vi har fått høre allers versjoner av samme konflikt?

Medias makt

Bilder selger. Alis sak er langt fra enesteående, slike ting skjer ofte, det skjer med mennesker fra alle lag av befolkningen, av alle religioner og hudfarger, både i Norge og i andre land. Både slagsmålet og behandlingen fra det offentlige.

Alis lykke, og den mistenkte gjerningsmannens ulykke, er at det finnes bilder av en blodig Ali, og at media har valgt ham ut. Media er mektig. Grunnen til at alle vet hvem Ali er, at alle har sett ham og føler sympati for ham, er at det finnes bilder av ham med blod i ansiktet, at det finnes bilder av en ambulanse som forsvinner, og at det finnes video av et politi som ikke gjør noe med det. Hadde Ali forblitt uavbildet, måtte vi medieforbrukere nøyd oss med skriftlige fortellinger av hva som hadde skjedd, hadde han aldri fått egen vignett i aviser og på TV. Han hadde aldri blitt et ikon for «institusjonell rasisme», «uforstand i tjenesten», eller engang «offer for gatevold».

Han hadde forblitt en av de mange, en av de anonyme, ansiktsløse voldsofrene vi ser tusenvis av hvert år bare her i landet, som vi aldri levner en tanke igjen.

Gjerningsmannen også offer

Kadra-saken tonet sakte ut i media. Det siste vi fikk se av forside-stoff i sakens anledning, var da de anklagede voldsutøverne stod frem og fortalte at Kadra hadde fornærmet dem, og at Kadras versjon av hendelsen var usann. Da hadde det allerede gått en uke siden saken dukket opp. Kadra hadde fått spaltemeter på spaltemeter i både aviser og etermedier. Støtte kom fra både ministere og festivaler. Hvor mange fikk med seg Kadras anklager? Hvor mange fikk med seg de mistenktes forsvar?

Gjerningsmannen i Ali-saken kan være så skyldig eller uskyldig som han bare vil. Det spiller ingen rolle, han er allerede dømt. Folk har allerede gjort seg opp en mening, fordelt skyld, og nå venter de bare på straffen. I en forstand er også gjerningsmannen et offer – Et offer for medias og samfunnets desperate behov etter å plassere skyld og ansvar så raskt som mulig. Gjerningsmannens forklaring kom idag, etter nesten en hel uke med portrettintervjuer og ensidige hendelsesfremstillinger fra Alis venner. Han er sjanseløs.

Han er allerede dømt. Av VG, og av deg og meg.

Muligens relaterte innlegg:

  1. Unge & Rus uten effekt
  2. Valgtid er partitest-tid
  3. Å innrømme feil er en styrke, ikke et nederlag
  4. Det ubesvarte spørsmålet i Hoksrud-saken
  5. Den dagen igjen