Men: Hva var det jeg sa?
Madeleine-saken utvikler seg, og nå ser det ut til at foreldrene blir formelt siktet i saken.
Det er dårlig gjort å anklage noen, men tenk om! Dersom dette er en kynisk og kald familie, er resultatet at de har én munn mindre å mette, men til gjengjeld flere titalls millioner å mette dem med. I tillegg til at de sannsynligvis kan bruke resten av livene sine på å administrere Madeleines minnefond, som kommer til å få støtte og testamenterte gaver herfra til evigheten.
18. juni, etter at foreldrene fikk kjeft av politiet for å ha invitert 20 personer inn på rommet der Madeleine sov, slik at mange viktige spor kan ha blitt ødelagt, skrev jeg:
Dette underbygger min teori om at det var de som gjorde det. Jeg mener, hvor mange episoder av CSI må du se før du skjønner at du IKKE rører et åsted? En halv, maks!
I de aller, aller fleste tilfellene er det butleren som gjorde det. Men i noen få saker viser det seg at det er de triste og bevegede pårørende i offer-rolle i media som stod bak. Jeg tror dette dreier seg om den siste.
Jeg sier det igjen: Hva var det jeg sa?
Hah!
(Og jeg kan jo godt understreke at jeg tviler på at de har gjort det med vilje. Jeg tror moren har vært stressa, sliten og lei, og enten har vært uforsiktig fysisk, eller gitt henne for mye sovemedisin, og at de rett og slett bare vil dekke til at de har kløna det til. Hadde de tilstått med en gang kunne det nesten vært greit – Iallefall sammenlignet med det ragnarokket de har stelt i stand nå. Var det noen som sa ulv, ulv..?)