Bøker kjøpt
- Til Musikken – Ketil Bjørnstad
- Pitbull-Terje blir ond – Endre Lund Eriksen
- Når noen bare forsvinner – Harlan Coben
Bøker lest
- Livsfilosofi – Arne Næss (forlatt)
- Pitbull-Terje blir ond – Endre Lund Eriksen
- Til Musikken – Ketil Bjørnstad
Da august ble september hadde jeg akkurat kommet hjem fra et boksalg i en bakgård der de solgte bøker for 15 kroner. 15 kroner! Jeg slepte med meg to store poser med bøker hjem, og var intenst fornøyd med mitt kulturelle kupp.
Når september nå er i ferd med å bli oktober, er det nesten litt trist å innrømme at jeg ikke har kjøpt så voldsomt mange flere bøker. Jeg har fremdeles en god stabel igjen fra august-handlingen (uten at det er noen unnskyldning), og har, skal jeg være ærlig, kjørt meg litt fast i en slags kvasi livsfilosofisk bok om/med Arne Næss, der forordet var så bra at jeg var på nippet til å rive det ut og henge det på veggen, men hvor selve boka viste seg å være så teoretisk og tørr at jeg… Hmm, det kan forsåvidt egentlig være det samme. Poenget er at jeg føler en slags forpliktelse til å avslutte de bøkene jeg har begynt på, og når jeg nå sitter fast i filosoferingen til Arne Næss, sliter jeg med å komme meg videre. Og jeg skylder litt på Lars, for når han forteller om Arne og de tingene han tenker og mener, høres det virkelig spennende og inspirerende ut, hvilket også var grunnen til at jeg kjøpte boka til å begynne med. Jeg er i ferd med å innse at jeg er nødt til å gi tapt, og legge boka i forlatt-kurven sammen med de to andre bøkene jeg sålangt iløpet av mitt tjuetreårige liv ikke har fullført: Tanker til en sønn av Fernando Savater, og (ja, dette er flaut) Ringens Herrre – Atter en konge av J.R.R Tolkien.
Det var ikke det at bøkene ikke hadde noe spennende å komme med. Ringenes Herre er kanskje det største episke eventyr denne verden har sett, og jeg absolutt digga filmene. Det ble bare litt… ensformig. Frodo går i steinlandskap, er sulten, faller, sover, har mareritt, Sam vekker ham og er redd, Frodo går i steinlandskap, er sulten, faller… Ja, ogsåvidere. Og Tanker til en sønn var, vel, mye av det samme, med unntak av at det ikke handlet om en ekskursjon til lavasprutende steinlandskap, men om generelle betraktninger av meningsløst hverdagsliv. Og det kan kanskje passe for noen, på spesielle tidspunkter i livene deres. Men ikke for meg, iallefall ikke da.
Det sureste med å forlate bøker er at jeg alltid sitter igjen med en slags halv-paranoid følelse av at jeg går glipp av noe. På samme måte som at jeg siden 2001, da jeg ga opp Ringenes Herre, har lurt på hvordan det egentlig gikk med Frodo og ringen (helt til filmene kom, naturligvis), har jeg lurt på om jeg kunne ha funnet nøkkelen til noe nytt, bare jeg hadde fullført Livsfilosofi, eller kanskje bare hadde klart meg forbi de neste fire sidene. At den ville veltet opp/ned på livet mitt, og at jeg aldri ville blitt den samme igjen. For, la oss innse det, det må vel være noe av meningen når man skriver en bok som heter Livsfilosofi? Allikevel, Arne, er jeg redd den havner i kurven.
Men du kan iallefall trøste deg med at du er i godt selskap. Og at jeg sannsynligvis plukker deg opp igjen en dag jeg er klar for det. Eller bare virkelig, virkelig trenger noe å sovne av, hva som enn kommer først.
Det tok meg en liten stund å komme over Livsfilosofien. Jeg var, som man ofte er etter nederlag, redd for å begi meg ut på noe nytt. Men det kom seg da jeg fikk epost fra Endre Lund Eriksen, forfatteren av Pitbull-Terje-bøkene. Han kunne fortelle meg at det lå et eksemplar av den siste boka hans i resepsjonen hos Ascheoug, og at jeg bare kunne gå og hente den. Jeg hadde fra før hørt at Juvente var med i boken hans, så det tok ikke mange minuttene før jeg med rask gange var på vei opp til den velkjente bakgården.
Og jeg ble virkelig ikke skuffet. Boken tok meg nøyaktig tre timer en lørdag formiddag. (Og for de reise- og geografiinteresserte av dere (jeg vet dere finnes der ute!), var det like lang tid som gikk fra jeg satte meg på 54-bussen til sentrum, til taxien stoppet utenfor møtelokalet i Stavanger.) Boka er spennende og morsom, og jeg liker karakterene. Men jeg innser at jeg vel sannsynligvis bør lese den igjen, for ved første gjennomlesning ble hele boka farget av at jeg spratt i været hver gang Juvente ble nevnt. Jeg synes han har gjort en god jobb, og jeg tror ikke beskrivelsen av Juvente-miljøet er helt på jordet – Han tar oss litt på kornet, synes jeg, både på godt og vondt. For eksempel som hovedpersonen Jims første møte med en helgesamling i Juvente-regi:
Men snart slenger hun armene rundt meg og gir meg en klem av den gamle, gode sorten. Den sorten som varer lenge og trykker hardt, og som gjør at jeg får Kari-hår langt opp i nesa. Men jeg klager ikke.
Og som om ikke det er nok: Så snart jeg har kommet løs, hiver ei anna jente seg rundt meg bakfra og presser et varmt kinn mot mitt.
- Velkommen til Juvente! Roper hun i øret.Det er Tonje. Hun snakker til meg som om vi kjenner hverandre. Og jenta med den grønne toppen kommer også og presser kinnet sitt mot mitt.
- Du hadde veldig gode fingre, sier hun.Selv en gutt med raggete, langt hår kommer og gir meg en lang og brysk klem. Jeg blir nødt til å bryte meg løs. Gutten, som sikkert er to år eldre enn meg, kjemper imot. Men etter mye om og men, slipper han meg og ler en køddelatter.
Kari ler også.- Du blir vant til det! Det er sånn det er i Juvente! Alle klemmer alle!
Jeg ser meg rundt. Det er fullt av søte jenter her. Høye, tynne, lubne, klumpete og slanke. Men fine. Og alle ser vanlige og ordentlige ut. De har ikke fjesene fulle av sminke. De har ikke hår misfarga av kjemikalier eller ramponert i merkelige frisyrer. Gudskjelov går de ikke i altfor små og trange klær så man må se vekk for å slippe å se både det ene og det andre. De har på seg stilige hettegensere og anstendige topper og helt vanlige dongeribukser. Og håret har de i hestehale eller i andre normale frisyrer. De få som har sminke, har bare litt, og da er det bare fint.
Men best av alt: Alle er avholds!Midt blant alle disse fine jentene, går en fregnete gutt med skeiv munn og utstående tenner og et fuglerede av et hår. Han har all grunn til å klage på genene. Men det trenger han ikke: han går og leier på den pene jenta.
Jeg blir helt rørt: Her har virkelig alle en sjans!
Jeg har vært aktiv i Juvente i ni år, og jobbet heltid med det de siste fire. En bok om Juvente føles litt som en bok om meg. Jeg liker det!
I og med at Pitbull-Terje bare tok tre timer, trengte jeg en ny bok på vei hjem fra Stavanger. Etter en lang og pinefull vurdring av bokutvalget på Narvesen hos Stavanger lufthanv Sola, endte jeg opp med Når noen bare forsvinner. Jeg har ikke kommet meg helt gjennom ennå, så jeg skal spare skvalderet om den til neste måned, men foreløpig kan jeg anbefale den for de av dere som er like lettlurte og lettskremte som meg. Og en litt ufrivillig morsom ting med denne boka jeg har fått med meg allerede, er en av cover-tekstene. Jeg pleier ikke lese dem, skal jeg innrømme, men når jeg nå tilfeldigvis skummet over dem, stoppet jeg litt opp ved en av dem. Terje Stemland i Aftenposten er gjengitt på coveret av boka, og kommer med denne dyptpløyende og intellektuelle omtalen: «som alltid skriver Coben spennende bøker». Har han i det hele tatt lest boka? Var den så dørgende kjedelig at han ikke husket noen ting av den? Det må være kult å være bokanmelder!
Lista over Bøker kjøpt inneholder også en liten, hvit løgn denne gangen. Men jeg tror det er greit. Skulle jeg vært helt sannferdig, måtte jeg laget en tredje liste: Bøker jeg fikk i posten fordi jeg glemte å avbestille dem hos bokklubben. Til Musikken er en sånn bok. Jeg har aldri hørt om verken forfatteren eller boka før, men syntes beskrivelsen bakpå virket lokkende, så da begynte jeg like godt på den med en gang. Den handler om en gutt som mister moren sin, og spiller piano. Hele tiden. Og er forelsket. Han vil bli konsertpianist. Han slutter skolen, blir enda mer forelsket, og, ja.
Den er for det meste bra skrevet, og virker troverdig nok. Ketil Bjørnstad har et spesielt forhold til musikk, virker det som, og for meg som ikke kan noen verdens ting om det, ser det iallefall tilforlatelig nok ut. Boken hans gir økt tyngde til det Liv sier om musikk: De aller fineste sangene er skrevet av døde menn med parykker. I boken møter vi sekstenåringer som ikke gjør annet enn å høre klaverkonserter og strykerorkestere, øve, spille, drikke vin til de sovner, er misunnelige på hverandre, ja, kort fortalt er i startgropen til det som enten blir en strålende artistkarriere, eller et sørgelig skyggeliv av drømmen de en gang hadde.
August var kjøpemåneden. September har vært lesemåneden, iallefall mer enn august. Så gjenstår det å se hva oktober blir. Selgemåneden? Helgas kommentar om mangel på bokplass fra forrige måned står fremdeles uløst..