Det mente iallefall parodibandet Black Debatt på midten av nittitallet. Jeg er verken særlig humoristisk eller musikalsk av meg, så dette hjertetsukket blir verken på rim, eller spesielt lattervekkende.
..og avholdsbevegelsen
Det er problemer innad i avholdsbevegelsen. Å være leder for en ungdomsorganisasjon er stort sett kult, når man kan konsentrere seg om aktivitetene, holdningene, livsstilen, alle de bra menneskene, de greiene der. Men av og til blir man bekymret for fremtiden, man grubler på hva i all verden man skal gjøre etter at man er ferdig her, og det er da de dukker opp. Problemene innad i avholdsbevegelsen. Og, sørgelig nok, dreier de fleste seg om voksenorganisasjonene våre.
En ting er at det er to av dem, voksenorganisasjonene våre. Det tror jeg faktisk vi kan komme til å se en endring på ganske snart. Det er mange følelser som skal greies ut og sorteres, for veldig mange mennesker, men så snart det er gjort, tror jeg det mest praktiske og hensiktsmessige for alle vil fremstå som et tettere samarbeid, og til slutt – uungåelig – sammenslåing.
Men nå er ikke det hovedproblemet lenger.
Vi trenger en diskusjon om kultur. Om selvhøytidelighet.
Avtagende demokrati
Juvente hadde representanter på voksenorganisasjonenes landsmøter. De jeg snakket med derfra var nærmest i sjokk over hvor uprofesjonelt det ble gjennomført, hvor udemokratisk saksgangen og avstemningene var, og ikke minst hvordan det hersket en kultur for at enkelte rett og slett bare bestemte. Så lenge jeg har vært med i denne bevegelsen har jeg hørt skryt av at vi var en av organisasjonene som var med på å skolere folket før parlamentarismen i 1884. Jeg har hørt at å engasjere seg i en organisasjon, uavhengig av sak er en enormt god skolering i demokrati. Men selv om det stemmer for Juvente, skremmer det meg at det later til å være glemt i voksengenerasjonen. Er ikke alle stemmer like mye verdt lenger?
For noen dager siden valgte en av IOGT sine sentralstyremedlemmer å trekke seg fra styret. Det kunne handlet om mange ting, faglig eller strategisk uenighet, vanskeligheter med å finne tid og krefter, eller kanskje bare at man er litt lei. Men det gjør det ikke.
Åpen og inkluderende
Denne gangen handler det om å føle seg motarbeidet og mobbet, og om følelsen av at man blir det ikke for hva man sier og mener, men for hvem man er.
Det er vel farlig å bruke vendinger som dette på årsjubileumet for Valla-Yssen-saken. Men, og dette bør ikke komme som noen overraskelse, det finnes flere organisasjoner som trenger et oppgjør på internkultur. Som trenger å ta en prat med seg selv. Som trenger å legge saksarbeidet sitt litt til side, sette stolene sine i ring, se hverandre i øynene, og spørre seg selv: Hvordan har vi det egentlig?
Iblant er jeg bekymret for fremtiden. Hva i huleste skal jeg bruke tiden min på når jeg er ferdig som leder i landets kuleste ungdomsorganisasjon? En av mulighetene har vært å engasjere seg i voksenorganisasjonene våre. Men når man hører skrekkhistorier som dette, blir jeg skremt,
Det er problemer innad i avholdsbevegelsen. Vi er i en god periode, med flere medlemmer, flere lokallag, mer aktivitet og større fokus på ideologi og politikk.
Men har vi en kultur som ikke engang tar vare på sentralstyremedlemmene våre, blir det fåfengt og meningsløst.
Hvem skal skape fremtiden?
Et oppgjør vil komme automatisk, når de som representerer den nåværende kulturen faller fra av seg selv. Men jeg synes ikke det er tidsnok, og jeg synes ikke det er rettferdig, verken for dem, for alle andre, eller for organisasjonen. Både Juvente og voksenorganisasjonene våre skal jobbe for å være gode steder å være – for alle. Det finnes ingen unnskyldninger. Dette er et spørsmål om å samle kreftene for en felles sak, om å jobbe sammen mot et felles mål. Ikke om personlig prestisje. Ikke om å vinne alle sine egne saker.
Det er problemer innad i avholdsbevegelsen. Og skal man overkomme problemene, er man nødt til å ta et oppgjør. Med seg selv, med hverandre, og med hvorfor man engasjerer seg i nettopp denne organisasjonen.
Det farligste er om dette blir tiet ihjel. Snakk om det. Diskuter det. Velg side! Fortell hva du føler, og hvorfor. Men aldri, aldri bare godta det som en sannhet.
Sånn kan vi ikke ha det.