Som tidligere nevnt er jeg altså i ferd med å gjøre meg til forfatter. Jeg ser at noen av de andre jeg ble inspirert av har lagt ut utdrag av det de skriver. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å legge ut noe, mest fordi jeg ikke vil legge ut noe før jeg er fornøyd med det, men også fordi jeg tror at et kort utdrag av det som foreløpig ser ut til å bli et salig kaos uten like, kanskje vil virke mer forvirrende enn inspirerende for hvem som helst.

Allikevel, nedenfor følger et utdrag av det rotet jeg de siste dagene har knotet ned. Som Christine har jeg også såpass lave forventninger til den litterære kvaliteten i det jeg skriver, at jeg nok skal tåle nederlaget det sannsynligvis blir å få hånlatter i kommentars form på min egen blogg. Og, som sagt, et utdrag gir sannsynligvis så lite mening uansett at det ikke er stort å rope verken det ene eller andre for.

Så, uansett. Her kommer det:

Det er mange ting jeg umiddelbart legger merke til hos en kvinne. En ting er hvordan hun ser ut, men det er egentlig ikke så interessant, for det sier ingenting om henne, det sier stort sett bare noe om hvordan hun ble skapt. Da er det mer interessant å se hvordan hun velger seg ut ting, egenskaper, attributter. Noe av det aller første jeg ser på hos en kvinne, er skoene. Skoene sier mer enn noe annet, og er, når alt kommer til alt, viktigere enn både hårfarge, klesstil, ganglang, alt det der. Sko lyver ikke. Sko blottlegger deg, sko sier noe om hvem du er innerst inne i ditt dypeste deg, skoene våre avslører oss alle. Med ett blikk på skoene kan jeg også på et sekund avgjøre om en kvinne er interessant eller ikke. Det har ofte skjedd at kvinner som ellers ville blitt kategorisert som interessant, har blitt flyttet over som uinteressant etter at det umiddelbare inntrykket, for eksempel av måten håret bølger på, hvordan blikket vandrer håpefullt rundt i bussen, eller måten magen kurver seg, har blitt overdøvet av hva slags sko hun har på.

Mange kvinner går i sko som er åpenbart ukomfortable. Sko som er altfor smale foran, for høye bak, for stive, for smale over anklene, for vide over anklene, sko som tar en halvtime å snøre på seg, sko som helt åpenbart har blitt brukt under innspillingen av snuskete filmer jeg aldri vil bli gammel nok til å se, sko som gnager, sko som trykker, eller sko som knirker. Kvinner som går i sånne sko blir irriterte, og det skjønner jeg godt. Ingen har lyst til å gå rundt i sko som er åpenbart ukomfortable. Samtidig har jeg vanskelig for å se hvilke drifter som gjør så mange kvinner interesserte i å gå rundt i dem. Naturligvis er det forskjell på settingene man velger skotøy på, det innser jeg, og derfor er dette regler jeg praktiserer strengest på bussen til jobb om morgenen. Er man på vei til en åtte timers arbeidsdag i sko som er for smale foran eller for høye bak, eller for den saks skyld begge deler, sier man noe om seg selv, man sier noe om hvem man er innerst inne i dypet av seg selv, man blottlegger en side av seg selv man kanskje helst ville holdt hemmelig: Man er ikke den man er for sin egen del, men for andres. Det er viktigere å ha sko som i enkelte kretser vekker oppsikt og beundring, enn å ta vare på føttene man aller helst bør forbli venn med resten av livet.

Jeg er sikker forbi det meste av rimelig tvil på at en kvinne som går i åpenbart ukomfortable sko, ikke ville kunne være en kvinne jeg kunne leve med. Iallefall leve lenge med.

Dette er ikke en åpning, altså, det er ikke sånn boka begynner. Det er ikke sånn den slutter heller. Men et eller annet sted midt imellom, der skal det nok få plass. Jeg har rundet 10.500 ord nå, og er overraskende nok fremdeles i rute. Vi får se hvordan dette utvikler seg.

Jada, neida, så..

Muligens relaterte innlegg:

  1. Et lite utdrag til
  2. 29742 – Og enda et utdrag
  3. Et lite glimt av sommer
  4. Et lite steg på veien mot totalt verdensherredømme
  5. Half a Polysyllabic Spree