Bare fordi dere er så snille, asså. Kos dere :)

Jeg forstod ikke hva hun mente, men turte ikke spørre. Så mye som hun hadde fortalt om ting så langt, hadde jeg en følelse av at hun ville fortsatt denne gangen også dersom hun hadde noe hun ville snakke om. Vi gikk i stillhet en stund. Snart gikk vi forbi en ensom benk, i utkanten av parken. Selv om den stod rett ved grusveien vi fulgte langs kanten av parken, stod den i en liten avkrok, isolert fra resten av parken. Rett bak benken gikk parken over i skog, og bare et lite stykke der inne hørte vi en liten bekk sildre. Jeg nikket mot benken, og vi satte oss.
- Denne benken er en tidsmaskin, sa jeg. Hun smilte spørrende til meg, og jeg fortsatte. – Vi sitter her nå, og tiden går uten at vi kan gjøre noe med det. Snart er vi i fremtiden uten at vi har gjort noe som helst for det. Det i seg selv er jo ganske bemerkelsesverdig, hvor blir egentlig tiden av? Men ikke nok med det. Jeg er helt sikker på at vi kan reise bakover i tiden også.
- Hvordan skal vi få til det, da? spurte hun, halvt leende. Jeg skjønte at hun ikke var sikker på om jeg var sjarmerende, bare rar, eller begge deler.
- Elementært! Først må vi trekke bena opp under oss. Så må vi være sikre på at vi er her begge to. Er du her?
- Jeg er her! svarte hun oppmuntrende mens hun brøt ut i en lav humring, og jeg kunne se at hun funderte på hva jeg pønsket på.
- Og jeg er her, sa jeg. – Da kan vi begynne! En gang, for lenge, lenge siden, var det en liten gutt som bodde i et boligfelt akkurat som alle andre boligfelt. Han gikk rundt og hadde mange tanker om verden og om universet, men han visste ikke helt hvor han skulle gjøre av dem. Av og til kjentes det ut som at hodet hans var helt fullt av alle disse tankene. Men alle andre gutter på hans alder var bare opptatt av fotball eller sykling eller TV-spill, og hver gang han spurte dem om hvor de trodde verden kom fra eller hvordan tyngdekraften egentlig virket, så de bare rart på ham. Hver gang han prøvde å spille fotball eller TV-spill endte det med at han ødela noe. Han gikk mer og mer for seg selv, og etter en stund oppdaget han at han egentlig ikke hadde noen venner lenger. Først syntes han det var rart og litt trist, for alle andre han visste om hadde venner. Men så kom han på at han egentlig hadde det like fint for seg selv. Og selv om dette også betød at han måtte innse at et eller annet diffust og ubestemmelig gjorde ham annerledes enn alle andre i hele verden, syntes han det var et fint resultat han var kommet frem til. Han begynte å iaktta verden enda mer enn tidligere. Han så hvordan andre snakket med hverandre, i dialoger frem og tilbake, meninger møtte meninger, og etter enda en stund begynte han også å ha meningsutvekslinger med seg selv. Han syntes han ble ganske god etterhvert, for han kunne argumentere både for og mot hva det skulle være, både smått og stort. Noen ganger så han for seg at han diskuterte med andre på sin egen alder, noen ganger med voksne, noen ganger med politikere, og noen ganger med jenter han syntes var søte. Når han en sjelden gang snakket med noen andre på ordentlig kjedet han seg ofte, for de sa sjelden ting han ikke allerede hadde fortalt seg selv i en eller flere av samtalene sine. Ettehvert som tiden gikk diktet han opp flere og flere og større og større samtaler, og etterhvert som han ble eldre ble temaene også flere. Fra sine spede barnetanker om hvor verden kom fra og hvordan tyngdekraften virket, hadde han noen år senere intense debatter med seg selv om klassisk musikk, litteratur, naturfag, verdensrommet, krig og diplomati, ja, nær sagt alt mellom himmel og jord. Samtidig så han seg selv som enda mer adskilt fra resten av verden, han tok ikke lenger del i verden og virkeligheten, han iakttok den. Verden var som en bok, som en film, han stod utenfor og så handlingen og hendelser utspille seg, men det slo ham aldri at han også kunne være en del av den, at han kunne ta ett skritt frem og bli en del av det, at historien også handlet om ham. Til og med med de få vennene han etterhvert fikk var det sånn som dette, han stor utenfor og så på selv om han var en del av det. Og sånn var det helt til han mange, mange år senere slumpet til å miste en kopp kaffe på en ekornjente på bussen en tidlig høstmorgen.

Jeg ble stille, og ventet spent på en reaksjon. Hele tiden mens jeg snakket så hun og fulgte spent med, og jeg kunne se at ansiktet hennes beveget seg ettersom historien var morsom, rar eller trist. Nå så hun bare granskende, nesten trøstende på meg. Jeg visste allerede før jeg begynte å fortelle at dette kunne slå begge veier. Hun kunne reise seg og gå, og det ville vært helt naturlig og forståelig. Eller hun kunne bli sittende, og jeg ville vite at hun ble sittende til tross for at hun visste noe om meg jeg ikke vanligligvis introduserte meg med for andre. Jeg lurte med ett på hvorfor i all verden jeg hadde fortalt henne dette, og skulle til å si noe unnvikende om at jeg bare tøyset, da hun forsiktig begynte å snakke.
- Fant han ut hvor tyngdekraften kom fra da?
Jeg trakk et lydløst lettelsens sukk, og jeg tror hun la merke til det, for hun smilte betryggende til meg.
- Nei, han gjorde ikke det. Men ikke fordi han ikke kunne. Han fant ut at det egentlig var bedre når han ikke visste. Han likte tyngdekraften bedre som mystisk og filosofisk begrep enn som et fysisk konsept. Og han likte tanken på at den kanskje en dag bare opphørte å eksistere. Han syntes det var ganske usannsynlig at den i det hele tatt skulle være der, sånn helt av seg selv og på eget initiativ. Samtidig tok de aller fleste mennesker den for gitt. Kanskje ville det vært en fortjent lærepenge om den bare en dag ble borte, og alt svevde sakte ut i verdensrommet. Dét var en mulighet han sannsynligvis ikke ville kunne beholde i god tro dersom han faktisk fant ut hvordan den virket.
- Så på en måte vil han heller beholde en falsk idé om hvordan verden er fordi den passer ham bedre, heller enn å forholde seg til den virkelige verden fordi den kan være vanskelig?
- Hmm. Ja, jeg antar det.
- Det var litt av en tidsmaskin, sa hun, liksom forbløffet.

Tatt helt ut av sin sammenheng, naturligvis. Og alle forbeholdene jeg tok i det forrige utdraget gjelder såklart fremdeles. Det er igrunn litt bra å legge ut utdrag, før jeg klikker på Publiser-knappen leser jeg alltid gjennom en ekstra gang, og prøver å lese med friske øyne. Da oppdager jeg alltid ting jeg ikke har tenkt på mens jeg skrev for meg selv. Dette utdraget har fra jeg først publiserte denne posten fått tre endringer i originalmanuset. Hah, da må dere kjøpe boka allikevel for å finne ut hvordan det ble! Jeg vant.

Åh, og jeg innser at dette utdraget kanskje ikke gir så mye mening for seg selv. Eller, naturligvis, i sammenhengen, for alt jeg vet. Men dere kan jo bruke fantasien, og dikte opp en opptakt til dette utdraget? Og en fortsettelse? Kom gjerne med innspill her, kanskje dere har noen ideer jeg kan stjele.. ;)

Muligens relaterte innlegg:

  1. Et lite utdrag
  2. 29742 – Og enda et utdrag
  3. Et lite glimt av sommer
  4. Et lite steg på veien mot totalt verdensherredømme
  5. -