OK. Jeg skriver fortsatt til NaNoWriMo, og jeg tror det går stort sett bra. Jeg har iallefall mange ord. Men konseptet for boka mi er litt komplisert, så jeg skjønner det ikke helt selv heller.
Det er omtrent som dette: Første kapittel skjer i nåtiden. I første kapittel får man vite noe som gjør oss nødt til å gå tilbake i tid for å fortelle hva som har skjedd fra før (spennende, hva?). Dette gjør vi første gang i kapittel 2. Kapittel 3 fortsetter imidlertid i nåtiden, og spinner videre på de tingene som har skjedd i fortiden, så man hele tiden kan fundere på hva som egentlig skjedde i fortiden, og hva som kommer til å skje i nåtiden (for ikke snakke om fremtiden!). Kapittel 4 hopper tilbake igjen, og nå er jeg sikker på et mønster bryter frem for de fleste av dere – annethvert kapittel forteller om fortiden, og annethvert kapittel forteller om nåtiden. Jeg tenkte at dette kanskje var en morsom måte å holde spennigen ved like, ved at man hele tiden hoppet mellom to historier, men som jo egentlig er den samme.
Problemet er når fortiden møter nåtiden, altså når fortidskapitelene kommer til det punktet hvor nåtiden skal begynne. På dette tidspunktet er fortidskapitelene kommet til kapittel 12. Men da skal man jo egentlig begynne på kapittel 1, for å få kronologien i det. Men siden man allerede har lest kapitelene om nåtiden, vet man jo hvordan det ender lenge før man vet hvordan det begynner. Og blir det da noe spennende i det hele tatt, egentlig??
Hmm. Mitt geniale konsept er så genialt at jeg har litt problemer med å holde oversikten selv. Jeg tror jeg må skisse opp litt hovedpoenger for hvert kapittel på noe vis, og se hvordan flyten blir. Jeg risikerer jo at boka mi slutter før den har begynt, og begynner etter at den har sluttet!
Dette ble vrient, altså.
7 comments
Jan Tore says:
nov 15, 2008
Det betyr vel at du på et tidspunkt er nødt til å begynne å skrive om fremtiden for på den måten å forvirre dine lesere totalt.
Christine says:
nov 15, 2008
Jeg tror det er sånn at hvis du klarer å forvirre dine lesere, så fører det til automatisk heltestatus. De oppdager en tekst de ikke forstår, og genierklærer den umiddelbart. Oi, smartere enn meg – ergo, sinnsykt smart. Ikke at jeg ikke skjønte denne teksten da, for det gjorde jeg jo, jeg sier bare at jeg kan *se for meg* hvordan det ville være å ikke skjønne denne teksten, så nærme er den å være skikkelig vanskelig (ergo smart).
Er det ikke sånn altså? For da må nok jeg begynne på nytt.
Eivind says:
nov 16, 2008
Det høres ut som en god teori, ja. Jeg støtter den. Intenst.
Ellers gikk jeg meg en lang tur i går, og etter å ha grublet på det en stund, samt tegnet opp en skisse på sånn gammeldags papir over handlingen og hva som skjer parallellt både før og nå, så tror jeg nesten det skal gi mening. Og jeg tror faktisk det nesten kan bli kult også. Hvis noen skjønner, da.
Jadda. Takk for støtten :)
Helga says:
nov 16, 2008
Du må vel bare passe på at nåtiden ikke slutter før fortiden har klart å ta igjen fremtiden. Sånn at når fortiden tar igjen fremtiden er det fortsatt et kapittel igjen hor leseren ikke vet hva som vil skje, slik at leseren ikke vet hvordan det slutter :)
Eivind says:
nov 16, 2008
Hmm, ja, forsåvidt. Men ejg har også tenkt at det kunne være artig hvis leseren vet hvordan det slutter, men ikke hvordan det begynte. På en måte. Men dette blir sannsynligvis mer kaos enn jeg klarer å holde orden på ;)
Jan Tore says:
nov 16, 2008
Men jeg er litt forvirret. Hvis du begynner med nåtiden i første kapitell, og du begynner med slutten. Men så fortsetter du med nåtiden i tredje kapittel. Går du da bakover eller fremover i historien, der? For hvis du går fremover, så vil jo fortiden ikke ende opp i slutten, men i begynnelsen til slutten eller noe.
Eivind says:
nov 16, 2008
Hmm, ok, det var litt sleivete formulert. Historien foregår i to tider, på en måte, fortiden og nåtiden. Første kapittel er begynnelsen på nåtiden. Så tredje kapittel, hmm, ja, kanskje det ble klarere nå. Eller bare mer forvirrende. Eyh, her er en ide: kjøp boka!
:D