Jeg skrev i morges, jeg skrev i kveld, og helt til slutt tok jeg en ordtelling. Da fant jeg ut at jeg må ha skrevet om på noen av kapitlene uten å ha oppdatert ordtellingen, for når jeg nå telte over hvert eneste av mine 17 kapitler + forord og etterord hadde jeg plutselig noen ord mer enn jeg hadde trodd. Resultatet er at jeg nå ligger 1209 ord foran dagens mål, og er godt rustet for den avsluttende helgen, som forøvrig skal tilbringes i landlige og avslappende omgivelser hos svigers i Drammen.
Jeg har bestemt meg for at det eneste målet jeg har for helgen er å få nok ord. Jeg driter i om historien min er inkonsekvent, mangler sammenheng eller rød tråd, og om karakterene mine er totalt utroverdige, platte og grunne. Jeg skal ha 50.000 ord før søndag – basta bom!
Jeg kan forøvrig også bringe et sitat fra min bedre halvdel da hun så kveldens ordstatus:
Jeg er stolt av deg! Jeg hadde aldri trodd du skulle gidde!
Hva får man vel ikke til sålenge de nærmeste støtter en! Eller i det minste holder kjeft om mistroen sin, hehe.
Så sånn går nu dagan. Hvordan går det med dere da? :)
3 comments
Malene says:
nov 27, 2008
Det er alltid gøy å plutselig finne ut at man har flere ord enn antatt! Blir på samme måte som å finne en hundrelapp i lomma som du ikke visste du hadde :)
Grattis med forspranget!
For min del er jeg veldig fornøyd med at jeg har klart å holde meg ajour, selv om morgendagen ser mørk ut med skole og jobb, og en tidlig kveld.
Og jeg er med på den «50.000 ord på søndag uansett hva»! Søndagen er ikke tiden for å være kresen ;)
Eivind says:
nov 28, 2008
Hihi, jeg liker pengesammenligningen! Akkurat sånn er det.
Og, søndag er dagen! Jeg gleder meg som en unge til å IKKE skrive! Hehe.
Christine says:
nov 28, 2008
Jeg ligger selvsagt fremdeles etter, men er strålende fornøyd med innsatsen likevel. Har tatt innpå 7000 ord på to dager, og ser nå frem til en mer eller mindre hysteri-fri helg. Utrolig deilig å kunne se mållinja!
Grattis med forsprang! Og jeg støtter deg. 50.000 er grensa, samma hva. Jeg tror egentlig det kommer til å føles litt rart med all den fritiden vi får når dette er over. Plutselig innser man at man har TV igjen, og man husker at før november hendte det -jeg- ringte til vennene mine også, ikke bare omvendt. Vi får se hvordan vi klarer overgangen. Mulig det må et eller annet støtteapparat til.