47.041 ord. Jeg surfer fortsatt på forspranget fra i går, og avslutter morgenøkta litt tidligere enn jeg pleier. Jeg sitter og småflikker på ting jeg allerede har skrevet nå, mer enn å legge til nye momenter. Jeg har på en måte skrevet ut hele handlingen, både begynnelsen, slutten og det mellom, så hver gang jeg legger til nye momenter forskyves alt annet og blir rart og upassende og ulogisk. Men det er vel kanskje ingen vei utenom, skal boka bli lang nok. Og jeg må jo uansett skrive om denne boken mange ganger uansett, så jeg får vel nok av anledninger til å skrive den riktig.
Det er litt skummelt å ligge så bra an. Jeg føler meg litt som Bjørn Dæhlie i OL, jeg seiler alene på oppløpssiden og tar meg god tid, tar seieren for gitt. Men jeg ser ikke bort i fra at jeg iløpet av helgen blir tatt igjen av han Nigerianeren som aldri har gått på ski før, og ender opp med ansiktet i sørpesnøen og en solid 14. plass. Man vet jo aldri, hovmod står for fall, og alt det der.
Uansett. Her er det jeg tror kommer til å bli et av kapitlene, litt utti. Igjen gidder jeg ikke forklare så mye om forhistorien, dere får bruke fantasien. Hvis dere gidder å lese, det vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde gjort, det er ganske langt, og jeg tror historien er relativt forutsigbar. Jaja. Lykke til.
Jeg hadde brukt mye tid, krefter og energi på å fundere på hvor, når og hvordan jeg skulle møte henne igjen. Møtet i bokhandelen kunne godt vært det siste, det ville ikke blitt en rar slutt på historien hvis det faktisk ble det. Blikket hennes når jeg snudde meg og gikk holdt meg våken om natten, det var alt jeg kunne se, alt jeg kunne tenke på, og hver gang kjente jeg en uro i magen når det gikk opp for meg at det godt kunne være siste gang jeg så henne. Jeg hadde dårlig samvittighet, jeg hadde tenkt til å fortelle henne om Betty, men jeg hadde ikke tenkt til å la det skje på denne måten, jeg ville vel iallefall ha gjort det på en litt mer.. skånsom måte. Med flere ord, med flere tanker og refleksjoner. Nå ble det bare teit, klønete. Jeg visste ikke hvilket av alternativene som var mest sannsynlig, at vi aldri ville møtes igjen, og hun for alltid ville bli et sørgelig kapittel i historien om livet mitt, eller om vi skulle møtes igjen, og skrive videre på det, rette opp feilene som var gjort.
Når det først skjedde, ble det naturligvis ikke i nærheten av noen av mine gjetninger. Egentlig burde jeg vel ha tenkt meg det. Det var gått så lang tid siden sist jeg så henne at jeg nesten hadde glemt hele greia. Jeg hadde begynt å sige tilbake til min egen hverdag igjen. Spenningskurven for min ordinære hverdag preges i det stor og hele av å være, vel, egentlig mer en linje enn en kurve. Jeg vet stort sett hva som skal skje og når det skal skje, og slik var det også med denne dagen. Det var onsdag, og ingen hvilken som helst onsdag heller, dette var den første onsdagen man kunne kjenne sola varme. Jeg merket det allerede idet jeg låste meg ut av leiligheten om morgenen. En ting var at det var lyst, jeg hadde egentlig ikke lagt merke til at jeg ikke lenger gikk til jobb i bekmørket lenger. Men i tillegg var lufta skarp, vår-skarp, himmelen var klar og blå, og med det samme jeg rundt hjørnet til blokka og sola traff meg, kjente jeg energien fra den male meg i ansiktet. Jeg stanset, lukket øynene, trakk pusten dypt og smilte for meg selv før jeg gikk videre.
Bussen kom akkurat idet jeg trasket inn på busstoppet. Jeg humret forundret for meg selv, og tråkket på. Jeg fant meg en ledig toseter et stykke bak i bussen, satte meg på vindusplassen, og kikket ut på alle de andre menneskene som åpenbart også hadde lagt merke til at vi plutselig befant oss midt i vårens første dag hvor sola faktisk varmet. Jeg satt i mine egne tanker en riktig god stund, og uten at jeg merket det bremset bussen opp på stoppet til bussjenta. Jeg satt fremdeles og beundret verden utenfor, det er noe spesielt med verden på våren, det er nesten som at alle menneskene, dyrene, husene, plantene og trærne har glemt hvordan sommeren var, de tar sine første prøvende skritt i den nyervervede sommervarmen, kjenner at den holder, at den er på ordentlig, før de knepper opp frakkene og tar av seg luene, lukker øynene og smiler, og sånn står de, hærskarer av folk, menn og kvinner, unge og gamle, lyse og mørke, med øynene igjen, og smiler til sola. Det gjorde de også denne onsdagsmorgenen idet bussen bremset ned for busstoppet hennes helt uten at jeg merket det.
Jeg skal ikke si at det skjedde i sakte film, men i ettertid føles det iallefall veldig sånn: Jeg sitter i mine egne tanker og ser ut vinduet. Bussen stanser med et nykk, og som alltid vender jeg blikket mot bussdøren for å skule forsiktig på de som kommer på. Det har dannet seg en kort kø av mennesker utenfor bussen, og en etter en kommer de inn, tar et raskt overblikk over bussen og passasjerene, før de finner seg en plass. Noen går forbi meg og setter seg, noen blir stående i midtpartiet foran bakdøren, og noen setter seg et par seter foran meg. Plutselig sperrer jeg øynene opp, og jeg kjenner det krible rart i magen; magen skjønte det lenge før meg. Fremme ved sjåføren ser jeg en rød kåpe, nesten ravnsvart, bølgete hår, og en nesetipp det ville være umulig å ta feil av, iallefall i profil som nå. Jeg merker ikke at jeg spenner alle musklene i hele kroppen, munnen min glir forsiktig opp, jeg griper et godt tak om sekken jeg har i fanget, og følger henne med blikket. Jeg klarer ikke slutte å stirre, og nå er hun ferdig med å stemple billetten sin. Hun snur seg og scanner over bussen, sakte, uten å se meg. Jeg myser, er det virkelig henne? Hun har den samme røde kåpen, håret, øynene, ja, alt er henne, men allikevel ser hun.. annerledes ut? Som om hun ikke har sovet nok, huden hennes er nærmest gul-gusten istedet for varmt brun, hun luter seg nesten svakt fremover, og ser, ja, sliten ut. Hun fortsetter å se seg om i bussen, før hun omsider ser i min retning, og blikkene våre møtes. Jeg blir nervøs, husker hun meg? Hun har fremdeles verken ringt eller sendt melding, det kan finnes tusen grunner til det, jeg har gjettet meg frem til alle sammen og ligget søvnløs og vurdert dem opp mot hverandre natt etter natt, og det at jeg nå kanskje får vite hvilken av dem som var den riktige gjør meg varm. Bare tanken på å få fortsette samtalen vår fra parken gjør meg glad, hvert sekund jeg ser for meg å tilbringe med henne vil være en drøm.
Hun får øye på meg.
Til å begynne med reagerte hun ikke i det hele tatt. Så ble øynene smale, nesten mistenksomme, hun dro kjensel på meg, men husket ikke hvorfor, kanskje hun lurte på om hun hadde sett meg på TV eller i en avis. Så ble øynene store, øyenbrynene hevet seg, hun så forbløffet, nesten lamslått ut. Hun skulle akkurat til å bryte ut i et av sine strålende vakre smil da en hånd la seg på skulderen hennes. Bak henne stod en mann, kanskje noen år eldre enn meg og henne, med halvlangt, mørkt hår, solbrun og litt rynkete hud, åpen duffelcoat over en svart genser med et bilde av flammer på, og mørke olabukser. Han raget mer enn et helt hode høyere enn henne, og selv om det ikke var noen prestasjon i seg selv, hennes høyde tatt i betraktning, tok det meg kort tid å regne ut at han var høyere enn meg også. Han så i tillegg ut til å være både veltrent og oppblåst ut, nesten som en torpedo. Han hadde altså plassert hånden sin på skuldren hennes, og med det samme skjønte jeg ikke hvorfor. Hva skulle denne fremmede og nær sagt til dels vulgære mannen med hånden sin på skulderen til bussjenta mi? Jeg rynket pannen, fremdeles mens jeg holdt blikkontakt med henne, men samtidig gløttet hun opp på ham, og smilte. Han gikk forbi henne, og hun fulgte etter. Når hun snudde seg tilbake i min retning så hun ikke lenger på meg, hun kastet bare et raskt blikk på meg, og jeg syntes nesten jeg kunne se et slags unnskyld i blikket hennes. De kom bakover i bussen, og satte seg ned på det ledige dobbeltsetet foran mitt, han ved vinduet, hun ved midtgangen.
Jeg oppdaget plutselig hvor anspent jeg var, og prøvde å slappe av. Jeg hadde tenkt på henne, drømt om henne, spunnet historier og fantasier om henne i ukesvis, og nå satt hun plutselig i lys levende live mindre enn en halv meter foran meg. Riktignok i selskap av en foreløpig ukategorisert mannlig bekjent, men allikevel – dette måtte være sjansen jeg fikk. De sa ingenting til hverandre, og såvidt jeg kunne se hadde de ikke lenger noen kontakt med hverandre, de kunne like gjerne aldri ha møtt hverandre før. Et øyeblikk lurte jeg på hva i all verden jeg skulle gjøre for å få kontakt med henne. Kunne jeg bare si hei? Si takk for sist, spørre hvordan det gikk? Unnskylde for det i bokhandelen, skylde på at jeg gikk helt i egne tanker, eller faktisk i hennes tanker, det var henne jeg hadde tenkt på, og det var derfor jeg ikke hadde sett henne? Nei, om det var kjæresten hennes hun satt ved siden av ville det sannsynligvis ta seg heller dårlig ut. Og det var ingen måte å forutsi hvordan han ville reagere på at kjæresten hans ble forsøkt fulgt opp i hans nærvær. Kunne jeg slippe en liten lapp diskré ned i lommen hennes uten at noen av de merket det, med telefonnummeret mitt og et spørsmålstegn? Nei, det var ingen garanti for at hun ville finne den, eller for den saks skyld at han ikke ville finne den. Hadde han nummeret mitt kunne han enkelt finne adressen min, og det kunne lede til fysiske misforståelser jeg ikke riktig ville være i stand til å se for meg. Skjønt, det at han så ut som en torpedo trengte ikke bety at han faktisk var det. Kanskje var han snill som et lam, gråt sårt av Så som i himmelen, elsket gjærbakst og hekling, og ville bli sjeleglad for en ny bekjent, om den så kom via kjæresten hans? Det var jo tross alt hun som hadde valgt ham ut, og selv om jeg ikke kjente bakgrunnen og historien deres, følte jeg meg allikevel trygg på at hennes valg var en nokså solid garantierklæring på hans vegne.
Så fikk jeg en idé. Jeg tenkte på det vi hadde snakket om om å skrive sine egne historier, om å gripe mulighetene og eventyrene man møter. Jeg veide det frem og tilbake noen sekunder. Jeg var normalt ikke typen til å gjøre ting som dette, det innebar en rimelig stor sannsynlighet for tragisk utfall, og det var ingen måte å forutsi hvordan det ville gå. Jeg bestemte meg . Forhåpentligvis ville hun hjelpe meg ut av den potensielle knipen jeg om få sekunder skulle sette meg i. I motsatt fall kunne dette vise seg å gå riktig så dårlig.
Raskt fant jeg frem mobilen min, den er på ingen måte noen fancy sak, men den har en forholdsvis stor skjerm, og kunne for et utrent øye se ut som en PDA. Det var alt jeg trengte. Jeg fant frem en kulepenn fra sekken før jeg slang den på ryggen, holdt mobilen i den ene hånden og pennen i den andre. Jeg blunket lenge, pustet dypt så lydløst jeg klarte, før jeg svingte meg ut i midtgangen, pirket henne på skulderen, og sa: – Unnskyld?
Hun så opp på meg, overrasket, men jeg kunne se øynene hennes lyse opp når jeg plutselig stod foran henne. Selv om jeg var nervøs, og knærne mine føltes som gele, prøvde jeg mitt mest innbydende og nøytrale smil, og søkte øyekontakt med både ham og henne før jeg fortsatte. Han så skeptisk på meg, og så ikke ut til å mildne noe særlig da jeg begynte å snakke. Jeg henvendte meg til henne.
- Jeg kommer fra Sporveien. Vi gjennomfører for tiden en kundeundersøkelse, og nå håpet jeg at du hadde et minutt til å svare på noen enkle og upersonlige spørsmål?
Jeg så torpedogutten hennes rynke pannen og flytte blikket spørrende til henne. Hun selv så nærmest forfjamset opp på meg, så på ham, før hun igjen så på meg. Munnen hennes gled nesten ut i et smil, og jeg var sikker på at hun var nær ved å bryte ut i latter idet hun tok seg sammen, rettet seg opp i ryggen og nesten ble overalvorlig, før hun svarte.
- Ja, såklart.
Jeg smilte, kanskje litt for synlig lettet, og tastet med kulepennen på mobilskjermen min. Hadde noen stått bak meg og sett hvordan jeg hamret på skjermspareren min med en kulepenn ville de sannsynligvis stilt meg en rekke kritiske spørsmål. Heldigvis var det ingen som stod i riktig posisjon, iallefall ikke ennå.
Jeg nølte, og fikk et lite øyeblikk panikk. I min snartenkthet hadde jeg pønsket ut åpningen og avslutningen, men det som måtte fylle tomrommet i mellom hadde jeg rett og slett glemt. Jeg kremtet, og hun så spørrende på meg.
- Lurer du… kanskje på hvor ofte jeg reiser denne strekningen? fisket hun forsiktig, mens hun smilte spørrende, nesten parodisk. Det var åpenbart at hun hadde kjent meg igjen, og også ville være med på leken. Hun var fortsatt bare et ekorn. Jeg visste ikke om hun hadde fortalt denne torpedomannen sin om meg, eller om noen andre på bussen av en eller annen grunn kunne ane at vi hadde møttes før og at iallefall en av oss ikke var det vi ga oss ut for å være, men nå var det uansett for sent å snu. Jeg nikket og mm’et høyt og kraftig mens jeg hevet pennen oppmuntrende mot henne.
- Akkurat, akkurat, unge frøken, hvor ofte reiser du denne strekningen? spurte jeg høflig. Hun smilte enda bredre, og blunket nesten ertende, da hun svarte, tydeligvis fornøyd med at jeg bet på.
- Hvilken strekning?
- Ja, hvilken strekning, gjentok jeg, og ble med ett usikker igjen. – Naturligvis, hvilken strekning, altså, hvor kom De på, og hvor skal De av? spurte jeg, med en unnvikende og åpenbart påtatt latter, før jeg igjen gjorde et par klikk på skjermen med kulepennen.
- Jeg kom på på det forrige stoppet og skal av i sentrum, svarte hun smilende. – Og jeg reiser denne strekningen noen ganger med ujevne mellomrom.
- Nettopp, nettopp, noen ganger med ujevne mellomrom, sier du det ja, oppsummerte jeg, og klikket intenst på skjermen igjen. – Og hvor fornøyd er De med sporveiens rutetilbud på en skala fra 1 til 5?
Hun hmmmm’et lenge og klødde seg i skjegget med et lurt smil noen sekunder før hun svarte.
- 4. Ja, hvis 5 er best?
Jeg lot blikket flakke usikkert fra side til side, og så meg rundt. Hun lo lydløst, og smilte til meg. De andre passasjerene hadde begynt å se på nå, og så ikke ut til å være helt overbevist om mine sporveisrelasjoner. Torpedomannen ved siden av henne fulgte også nøye med, og lot blikket vandre hvileløst og spørrende mellom meg og henne etter hvem som snakket.
- 5 er best ja, svarte jeg selvsikkert. – Takk, da har vi alt vi trenger. I tillegg er det sånn at du dersom du ønsker , har du muligheten til å være med i trekningen av en reise som takk for hjelpen. Da må jeg bare få notere telefonnummeret ditt, og du vil bli kontaktet dersom du vinner.
Hun så først spørrende på meg, så smilte hun mer og mer, og til slutt nikket hun, mens hun smilte, når hun omsider skjønte hva jeg egentlig mente. – Ja, det må jeg jo være med på! utbrøt hun, med en liten latter. Så sa hun telefonnummeret sitt.Bussen var akkurat i ferd med å bremse ned for neste stopp. Jeg takket henne for deltakelsen, ønsket både henne og torpedomannen en fortsatt god dag, og smatt ut bussdøren akkurat idet den stoppet. Før dørene smalt igjen etter meg merket jeg at torpedomannen hennes så etter meg, før han snudde seg mot henne og sa: – Det var da en merkelig undersøkelse.
Jeg flenget opp telefonen, og fortet meg å notere nummeret hennes mens jeg fremdeles husket det. Jeg lagret det under bussjenta. Så ble jeg betenkt. Hva om Betty skulle finne det? Jeg fjernet bussjenta, og skrev Sporveien i stedet.
Bussen rullet avgårde igjen, og akkurat idet den kjørte forbi meg, så jeg henne. Hun så rett på meg, smilte et varmt smil, hun så ikke lenger så sliten ut som da hun kom på. Øynene glødet som de hadde gjort den første dagen, og jeg syntes jeg kunne se at hun nikket et forsiktig og oppmuntrende smil til meg.