Sondre ser ut til å misforstå mitt forrige innlegg, og antyder at jeg er blant bloggerne som hyller Hamas krigshandlinger og fordømmer Israel i ren «dumskap». Dette understreker den ensidigheten i debatten jeg er så grenseløst lei av, men jeg klarer allikevel ikke å la være å kommentere.
Hamas møter ingen hyllest fra min side. Raketter som rammer blindt i tilfeldig utvalgte Israelske byer vil aldri kunne bringe fred – for noen av partene. Hamas sager av grenen de sitter på ved å ramme tilfeldige, sivile mål. Da er det ikke krig de driver med, da er det terror. Jeg ser enkelte sammenligninger mellom Hamas og våre egne mostandsfolk under krigen, men den sammenligningen blir håpløs enn så lenge våre motstandsfolk iherdig jobbet for å utelukkende ramme tyske, militære mål. Samtidig skal jeg ikke legge skjul på at jeg kan forstå at Hamas og det palestinske folk kjemper med de våpnene de har – som for tiden ser ut til å være primitive raketter og selvmordsbombere.
Men Israels represalier er allikevel totalt ute av proporsjoner. Og i sin desperate streben etter å stanse terroren, plumper de midt utti galskapen selv. Jeg ser Israel som den ansvarlige part i denne konflikten. Og med «ansvarlig» mener jeg voksen eller moden, ikke nødvendigvis skyldig. Israel har hatt full mulighet til å få verdensoponionen med seg, til å ta etisk riktige avgjørelser til tross for Hamas sitt vanvidd. De kunne forsvart grensene som ble trukket opp av FN i 1948, og ikke erobret nytt land. De kunne latt være å etablere bosettinger på Palestinsk område. Og nå i de siste ukene kunne de gjort en mer iherdig innsats med å hindre tap av sivile liv under den pågående invasjonen. Når de nå turer og nærmest prøver seg på å danse ballett med slagstøvler, sier det seg selv at det må føre til tap av sivile liv. Israel har på ingen måte ren samvittighet når det gjelder å begrense sivile skader i denne konflikten. Samtidig skal jeg ikke legge skjul på at jeg kan forstå Israels redsel, og ønske om å sikre seg en mer fredlig tilværelse.
Så, hvem har rett, og hvem har galt? Hvem er helten, hvem er skurken i denne konflikten? Hva er det svart/hvite-fasitsvaret som vi etterhvert ser ut til å være avhengige av i den tiden vi lever i?
Neimen om jeg vet.
Men jeg vet at Israels invasjon av Gaza ikke er noe mer riktig enn om de hadde latt være. Og at den eneste dumskapen jeg så langt har sett er blant de som ensidig hyller den ene eller andre siden i denne galskapen.
3 comments
Sondre Olsen says:
jan 5, 2009
«De kunne forsvart grensene som ble trukket opp av FN i 1948, og ikke erobret nytt land.»
Jeg synes det blir merkelig å klandre Israel for hva de erobrer når det var de som ble angrepet av alle nabolandene. Israel viste jo faktisk respekt for FN ved å gi tilbake land senere. Dessverre har det ikke vist seg at Israel får mer fred ved å gi fra seg land.
Det jeg håper er at palestinerne velger bedre ledere som ønsker fred med Israel.
Eivind says:
jan 5, 2009
Men området Israel idag holder til på er større enn det de fikk tildelt av FN. Om jeg stjeler 100 kroner fra deg ville det være urimelig å forvente at du skulle være fornøyd om du fikk tilbake en femmer.
Jeg er forøvrig enig med deg i at jeg håper palestinerne velger ledere som ønsker fred. Selv om jeg tror Israels pågående operasjon bidrar til det stikk motsatte.
Martin Strand says:
jan 5, 2009
Den norske motstandsbevegelsen og Hamas kan helt riktig ikke sammenlignes når det gjelder metoder — det er to forskjellige verdener, men det er i én sammenheng det er relevant å dra inn begge samtidig, og det er når man skal besvare spørsmålet om hva som skiller en terrorist fra en frihetskjemper. Målet med en slik sammenligning er ikke å komme fram til at Hamas er snille gutter som bare bruker litt dumme virkemidler — for de er uten tvil drittsekker. Store, store drittsekker.
Istedet er det et tankeeksperiement for å se på ordbruken i krig. Når man hører makthaverne i forskjellige land snakke, hva er det da som skiller en frihetskjemper fra en terrorist? Når man leser to aviser, hva er det som gjør at den ene kan kalle noe for motstandsbevegelse, mens den andre snakker om en kriminell gruppering?
Jeg vil påstå at det handler om ståstedet man har til konflikten, og det uten å påstå at alle som kaller Hamas for det ene, automatisk står i den ene ytterkanten. Kanskje kommer man ikke så langt framover ved å gjøre denne sammenligningen, men man skal være obs på begrepsapparatet — både her og i andre konflikter, der norsk media kanskje er raskere til å gripe etter mer heroiserende ord om de ikke-uniformerte menneskene som sloss med til dels ukonvensjonelle midler mot en overmakt.