Skulle det for noen eksistere den minste tvil om hvorfor USAs operasjon i Irak ikke bare er mislykket, men også virker brutalt og effektivt mot sin hensikt, bør denne boken være obligatorisk.
Joshua Keys er født i 1978. Som fattig familiefar vervet han seg til den amerikanske hæren bare noen uker før landet hans invaderte Irak. Ved vervingen ble han fortalt at han ikke ville bli sendt i krig under noen omstendighet. Noen uker senere satt han på flyet til Irak.
Den amerikanske hæren later til å være tuftet på hat, fordommer og en fullstendig mangel på etikk. Etter den forrige boka jeg leste lurte jeg på om vi noen sinne ville få oppleve noe tilsvarende som Hitlers overgrep igjen, men når jeg nå har lest denne boka er jeg ikke lenger i tvil: Vi kan avslutte ventingen. Det eksisterer fremdeles et umenneskelig brutalt og enormt militærvesen vi bør håpe og be om at vi aldri blir fiender av, men samtidig også burde ta opp kampen mot.
Joshua Keys var en vanlig unggutt da han ble vervet til hæren. I begynnelsen av sin tjenestetid gjorde han som alle andre, og som han fikk ordre om. De gjorde husundersøkelser i Irak hver eneste natt, på jakt etter terrorister og masseødeleggelsesvåpen. De fant aldri noen verdens ting. Under undersøkelsene ble alle menn høyere enn 1,50 påført hette, stripset, arrestert og sendt vekk. Han så aldri noen av dem igjen, til tross for at han patruljerte nabolaget jevnlig i lang tid etterpå. I tillegg ramponerte de systematisk husene de undersøkte. Alt de ikke stjal ødela de. I ett tilfelle satte de til og med i gang med å hakke opp et flisgulv, bare «i tilfelle det skulle være våpen der». Det handlet aldri om målrettet jakt på fiender eller våpen. Det handler om å terrorisere, skremme og nedverdige sivilbefolkningen, tilfeldige og uskyldige mennesker som aldri kunne sies å ha gjort noe galt.
Sivile irakere ble skutt. Den mest rystende episoden er med den sju-åtte år gamle jenta som stadig kom bort til ham mens han stod vakt ved et sykehus. Hun ba om mat til seg og familien. Etter å ha forsøkt å avvise henne i dagesvis, ga han endelig etter, og ga henne feltrasjonen sin. Hun kom tilbake hver dag, og smilte alltid både når hun kom og når hun gikk. Iblant hadde hun med rykende varme, nybakte brød som takk. Men en dag gikk ikke ting som vanlig.
Jeg så jenta komme løpende ut av huset og over gata, mot gjerdet som skilte oss, og grep etter en feltrasjon. Da jeg løftet blikket igjen var hun kanskje tre meter unna. I det samme hørte jeg skudd fra et halvautomatisk våpen og så hodet hennes eksplodere som en sopp.
Utifra geværlyden er Joshua helt sikker på at skuddet ble avfyrt av noen av hans egne medsoldater. Han fant aldri ut hvem.
Boka går kronologisk gjennom Keys’ seks måneder i Irak. Den beskriver gjentatte og grove brudd på menneskerettigheter og Geneve-konvensjonen. Den viser hvordan forbrytelsene var noe man ikke bare ble tilgitt for, men oppmuntret til. På alle ledd i den militære organisasjonen ser man på seg selv som overmennesker og irakere som undermennesker. Man skyter først og spør siden – om man i det hele tatt spør.
Det er vanskelig å ikke bli provosert. Og det er vanskelig å ikke bli forundret. Hvem i all verden var det som tenkte ut strategien bak denne invasjonen? Likegyldig av årsaker og teorier om masseødeleggelsesvåpen og slike ting – hvem kom på den åndssvake ideen om at det ville bli fred hvis man bare invaderte et land og tok med seg mer krig, mer vold, mer urett, mer frykt og mer fornedrelse? Om man troppet opp hos skremte, undertrykte men i det minste fredelige folk og viste dem hvordan virkelig undertrykkelse, fornedring og terrorisering kan gjøres?
Det slo meg da at det var vi, de amerikanske soldatene, som var terroristene. Vi terroriserte irakerne. Skremte dem. Banket dem opp. Ødela hjemmene deres. Voldtok dem antagelig. De vi ikke drepte, hadde all verdens grunner til selv å bli terrorister. Med tanke på hva vi utsatte dem for, hvem kunne klandre dem for å ville drepe oss såvel som alle andre amerikanere? En kvalmende erkjennelse vokste i magen som en kreftsvulst. Den murret og verket og plaget meg mer for hver dag som gikk. Vi, amerkanerne, var blitt terroristene i Irak.
For Joshua ble det umulig å reise tilbake til Irak etter en to ukers permisjon. Han rømte til Canada med kona og de fire barna, og håper å få bli der som flyktning. Straffen i USA for desertører som ham er døden.
Denne boka er tynn og lettlest, men bilderik og rystende.Allikevel bør den være obligatorisk lesning for alle som ønsker en fredligere verden. Noe av grunnen til at jeg liker den tror jeg må være at den på samme tid gir meg mindre håp og tro på menneskeheten – men også et brennende ønske om å gjøre noe med det, ta tilbake freden og respekten for menneskeverdet og omtanken.
Vi har ennå mye å lære.
Jeg vil helst holde boklista mi på – nettopp – boklista mi, men akkurat denne klarte jeg bare ikke la være å dobbelposte. Beklager det, altså.
3 comments
Stian T. says:
mar 7, 2009
Setter pris på at du deler ekstra interessante i bloggen også, jeg visste ikke en gang at du hadde en bokliste. Skal sørge for å få lest den boken, det hørtes ut som en rystende beretning.
Stian T.’s siste blogginnlegg..Nettdebattenes forbannelse
Thor-Rune Hansen says:
mar 7, 2009
Tenker jeg må sette den boka inn i må-leses lista mi. Skeptikern i meg lurer på om ting ikke kan være overdrevet, kanskje en kreativ sjel som vil forsvare at han desserterte eller.. Eller kanskje stemmer det til punkt og prikke. Men spørs hvor lurt det er å spise alt rått? :)
Thor-Rune Hansen’s siste blogginnlegg..I’ve started eating fruits!
Eivind Marienborg says:
mar 7, 2009
Man bør ikke svelge alt man leser rått, nei. Men utifra de dommene som falt i forbindelse med mishandlingen i Abi Grahib-fengselet kan man jo lett få inntrykk av at dette ikke trenger å være så mye på jordet.
Jeg har også tidligere hørt den store forskjellen på norske og amerikanske tropper beskrevet, jeg tror det var i forbindelse med fredsbevarende styrker på Balkan eller noe? Mens amerikanerne raser gjennom småbyer og gater i panserede kjøretøy og nærmest truer og er skeptiske til alt de møter, tuslet de norske soldatene gjennom gatene med smil om munnen og våpnene på ryggen, delte ut vann og snakket med innbyggerne.
Jeg må innrømme at jeg har mest tro på den norske metoden..