At Steinar Lem bruker tiden i sykesenga på å skrive avisinnlegg og kronikker og å snakke med media har etterhvert blitt viden kjent. At kona blogger om sykdommen og mediepågangen, begynner vel etterhvert også å bli synlig.

Jeg kjenner verken Steinar Lem eller kona hans. Men for litt under et år siden døde pappaen min av kreft. Og kunne jeg sagt én ting til Steinar Lem og kona hans, ville det vært dette: Slutt å ta telefonen når media ringer. Ikke tenk så mye på den bloggen. Tenk på hverandre.

Jeg ble like forferdet som alle andre da jeg så at Steinar Lem var syk. Og da jeg så at han hadde skrevet en kronikk som begynte med tilståelsen av at han skal dø (det skal vi vel forøvrig alle sammen?), ble jeg mer spent: Kanskje Steinar Lem, et klokt og reflektert menneske jeg virkelig beundrer og ser opp til, skulle bruke sin situasjon og sin status til å si noe viktig om livet? Om kjærlighet? Om medmenneskelighet, menneskesyn, om solidaritet, om utvikling? Om vennskap? Om tidsklemma, verdier?

Nei. Steinar Lem skulle utnytte sin situasjon og status til å si noe om innvandring. Og til gjengjeld noe om innvandring som, såvidt jeg har kunnet se, alle fagfolk med bakgrunn fra feltet har vært uenige med ham i. Også muslimer påpeker at verdiene Steinar Lem er redd for ikke knyttes til religion.

Og nå har Steinar Lem sitt fulle hyre med å svare for seg.

Steinar Lem sin kone er opprørt fordi media ikke behandler Steinar Lem med den respekten han fortjener som syk.

Jeg tror heller ikke media hadde vært nådig om toppidrettsutøvere hadde møtt opp på banen i hans tilstand, eller om Jens Stoltenberg hadde fortsatt å uttale seg til media med en diagnose som det. Det er kanskje kaldt og kynisk å si at den som er med på leken må tåle steken. Men sånn er det blitt i medie-Norge. Og selv om vi kanskje skulle ønske at det ikke var sånn, er det det man må forholde seg til om man vil si hva man mener. Politikere har begått selvmord fordi trykket fra media var for høyt. Ønsker man å si noe, og atpåtil om et tema så mange mener så mye om, bør man ikke ha høye forhåpninger om at det finnes frikort for noe som helst.

Kona til Steinar Lem insisterer på bloggen sin på at han har blitt feilsitert. På at media ringer selv om han er for dårlig til å få behandling. Men kjære vene, om han er for dårlig til å få behandling, ikke ta telefonen! Skru den av, legg den vekk! Bruk kreftene på å bli frisk, eller på å holde ut, eller på å gjøre den siste tiden best mulig!

Det er ingen som ikke vil forstå det om Steinar Lem slutter å ta telefonen når masete journalister ringer.

Steinar Lem sine kone ber sine blogg-lesere om å boikotte Dagbladet. Men er ikke det mest effektive her om Steinar Lem boikotter Dagbladet? Og de andre mediene i samme slengen?

Jeg håper Steinar Lem og kona hans slipper mer mediejag i situasjonen de er i. Men jeg håper også de holder hodet kaldt nok til å si at nok er nok, og til å ikke holde brannen varm – at de ikke svarer på telefonen, men skrur den av og legger den vekk.

Mine tanker til Steinar Lem og hans nærmeste i en vanskelig tid.

Muligens relaterte innlegg:

  1. - Vi skal passe på det utrydningstruede Norge
  2. Sammen vekk fra Drammen – Gratulerer, Sigurd og Kristin!
  3. Du må ikke sove! anno 1936 / 2001
  4. NRKs valgnattsending direkte i windows media player
  5. Kritikk av mediekritikk