Hvis du legger igjen en sjikanerende kommentar på bloggen min – ville det vært riktig om jeg kunne ringe internettleverandøren din og få navnet og adressen din så jeg kunne reise hjem til deg og gjøre opp med deg ansikt til ansikt?

Det er det som er spørsmålet i Max Manus-saken, der en nettpirat står tiltalt for å ha spredd ulovlige kopier av den norske storfilmen på internett. Produksjonsselskapet kjenner internettadressen til nettpiraten. Nå ønsker de å finne ut hvem det er i virkeligheten, slik at de kan gå til sivilt søksmål mot ham.

Men hva betyr det egentlig? Hvorfor er dette så viktig?

I Norge har vi et maktfordelingsprinsipp som sier at det er politiet som skal etterforske lovbrudd. Det er politiet, som representant for staten og fellesskapet, som har myndighet til å få utlevert denne typen opplysninger. Om noen av oss sivile blir utsatt for noe kriminelt, skal anmeldelse leveres politiet, og saken skal etterforskes gjennom dem. Å møte opp hjemme hos nettpirater eller spydige bloggkommentatorer for å slå tilbake (på den ene eller andre måten) er faktisk ulovlig.

Stavanger Tingrett har avsagt dom i saken, men den holdes fremdeles hemmelig. Et mulig utfall er at produksjonsselskapet bak Max Manus faktisk får utlevert sensitive personopplysninger fra Lyse Tele, nettpiratens nettleverandør. I så fall er historie skrevet i Norge. Det betyr at sivile aktører har rett på sensitiv informasjon om hva alle andre gjør på internett. Om du begår lovbrudd på nett er det ikke lenger bare politiet som skal ha rett på informasjon om hvem du er. Alle skal ha rett på den informasjonen.

Jeg vil også mene at dette prinsippet er almennt, og også bør påvirke den virkelige verden. Om jeg får PC-sekken min stjålet på et sted med kameraovervåkning vil jeg personlig kunne kreve overvåkningsvideoen utlevert så jeg selv kan finne ut hvem tyven er, reise hjem til ham og gjøre opp selv. Prinsippet er det samme: I stedet for at vi som individer (og potensielle lovbrytere) i en rettsstat er beskyttet ved at kun politiet har tilgang til den type informasjon, skal nå private aktører få ta over.

Hver gang en oppdeling av politiet diskuteres, og hver gang vi ser at vektere tar over tidligere polititjenester, sies det at man ikke ønsker en privatisering av politiet, at man fortsatt ønsker seg ett politi i Norge. Men hvor er debatten i denne saken? Hvorfor er det ingen politikere som involverer seg når vi istedet for å få en eller to politietater, nå står i fare for å få nær fem millioner?

Foreløpig har denne saken forløpt uten en eneste politisk kommentar. Ikke en eneste politiker har gitt en eneste mening om denne saken. Det betyr at vi som innbyggere, vi som velgere, står maktesløse når et av de viktigste prinsippene i rettsstaten endres. Hvor er avisforsidene? Hvor er direktesendingene? Hvor er demonstrasjonstogene? Hvor er valgtalene?

Mange mener internett har kommet for å bli. Vi trenger helt klart lover og regler på internett også. Men like fullt trenger vi at lovene utformes av de som skal utforme dem: Den folkevalgte forsamlingen på stortinge.

Hvor er de?

Følg debatten på twitter på #krevsvar.

Oppdatering: Saken er fortsatt aktuell. Krev svar!

Muligens relaterte innlegg:

  1. Hva med andre internett-lovbrudd?
  2. Er voldsmonopolet opphevet?
  3. Oppgjør ansikt til ansikt
  4. Jeg lovte meg selv å ikke blogge om Tøyen-saken
  5. Kanskje like greit jeg har flyttet..