Min andre foreløpig navnløse tremenning

Sommeren for to år siden ble en liten plugg født i Ålesund. En lang stund hadde han ikke noe navn, men etterhvert ble han vant til å hete Martin. Da han var tre uker gammel kom han på besøk sammen med foreldrene sine, og jeg tok noen bilder.

Han er to år nå, og for tre uker siden ble han storebror til en liten gutt. Han har heller ikke fått noe navn ennå, men han kom på besøk til morfar i helgen fordet. Og selv om de egentlig ikke ligner på hverandre, ville du aldri overbevist meg om at disse to ikke er i slekt:

Martin tre uker gammel, for to år siden.

Den navnløse, i helgen, tre uker gammel.

Og det er litt rart hvordan små barn automatisk er fotogene. Urettferdig, er det ikke? Hvorfor vokser vi av oss akkurat dét? Hvorfor får man ikke velge? Jeg kunne godt overlevd litt raping eller oppkast for litt fotogenitet. Jeg kunne kanskje til og med overlevd den greia om at noen andre alltid skal bestemme hva du må ha på deg. Bleier tror jeg kanskje ville vært verdt det, dog..

Og hvordan i huleste ble det sånn at de ser så utrolig kloke og vise ut? De har jo bare vært her noen uker! Hva har de skjønt som vi ikke har skjønt? Eller, eventuelt, hva er det vi lærer som gjør oss dumme, som de ikke har lært ennå?