I november satte jeg sammen 50.000 ord til en bok i det o’fantastiske NaNoWriMo-prosjektet, hvor konseptet er å skrive en roman iløpet av en måned. Ingen god roman, ingen fantastisk roman, ingenting som man trenger å vise til noen, bare en bok man kan smile til og tenke at man har skrevet helt selv. Boka mi heter «Bare en kladd», og selv om jeg vet den ikke er veldig god, liker jeg den fordet.
Etter å ha jobbet med boken (i tankene) døgnet rundt i hele november, hatet jeg den intenst allerede 1. desember. Jeg lovet meg selv fri fra den en stund, men lovte samtidig å finne den frem igjen i juleferien, lese gjennom og rette, og så jobbe meg gjennom den og forbedre den en gang til i januar og utover våren.
Sånn gikk det visst ikke.
Nå har jeg funnet den frem igjen, og tenker at sommertid jo så absolutt er tiden best egnet til å sitte inne og knote med bokstaver og kommaer og kapitler og handling.
Jeg har også funnet et flott virkemiddel for å faktisk få meg til å gjøre ferdig jobben: Blogg om det! Legg ut begynnelsen, og håp at alle som leser, hver gang de møter meg, snakker med meg eller er i kontakt med meg, spør meg om hvordan det går med boka, at de jevnlig kommer innom bloggen og stiller kritiske og inspirerende spørsmål i kommentarene, sånn at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke jobber med den, og sporenstreks avbryter alt jeg holder på med for å gå hjem og skrive mer på den.
Så. Dette er, som resten av bloggen, sannsynligvis mest interessant for de interesserte. Kom gjerne med kommentarer, hånlig latter, påpek gjerne kommafeil, skrivefeil, stavefeil, logiske feil, tekniske feil, send lovord, hyllest, sjokoladeboller eller andre ting, jeg blir glad for alt av kommentarer. Lover. Og jeg presenterer:
Første kapittel
Vingens kurving gjør at luften bruker lenger tid under enn over vingen. Det skaper et trykk som, når hastigheten blir høy nok og trykket stort nok, løfter vingen og flyet opp i luften. Flyet drives fremover av to til fire kraftige jetmotorer, og det er disse som sørger for den nødvendige fremdriften man behøver for å få et fly til å ta av. Et vanlig rutefly veier mellom 120 og 200 tonn, og har i overkant av 50.000 skruer og muttere som alle trenger å sitte stramt for at flyet skal holde seg i luften. Det har eksistert flere tusen flyselskaper i verden, bare to har vært totalt fri for ulykker. Begge er lagt ned. Blodårene i flyet; bensinslanger, styrevaiere og elektriske ledninger, ligger alle buntet til flyets skjelett. Avhengig av temperatur varierer flyets størrelse med 1-2% mellom taxing og flygning. Dette blir kompansert for ved at ledninger, kabler og slanger blir laget litt for lange. Allikevel hender det at ting, for eksempel bensinslangene, faller av i luften. Dette er det også tatt høyde for, ved at elektriske sensorer umiddelbart stenger bensintilførselen, og går over til en reserveslange. Det finnes i alt tre alternative bensinslanger, og skulle den siste falle av, vil man kunne høre en svak pipelyd fra midten av flyet, motorene vil stoppe, og piloten vil sannsynligvis komme lettere panikkslagen over høytaleren og på en klønete eller i beste fall sympatisk måte fortelle at flyet, med sine 50.000 skruer og muttere og 225 passasjerer, er i ferd med å styrte i havet mellom england og frankrike.
Jeg lar meg alltid overraske og fascinere over flyplasser. Måten stemmene over høytaleren prater så raskt at de som burde høre den (de som stresset leter etter gaten sin og flyet som skulle gått for fem minutter siden) umulig kan få med seg hva den sier, mens vi andre får gleden av å irritere oss gjentatte ganger over alle som har klart kunststykket det er å sjekke inn, men allikevel ikke møte opp ved gaten. At det alltid er rent og pent. Hvor uendelig mange mennesker, bager, sekker og bagasjetraller som beveger seg gjennom den hver dag. Og hvordan alle fly, broer, biler og rullebaner alltid er i så god stand at de kan brukes.
Det var en middels varm sommerdag, og jeg satt ved gate 32 og ventet på flyet til Nice. På brevet flyselskapet sendte meg i posten stod det at innsjekking måtte gjøres to timer før flyet tar av, men når jeg først satt der skjønte jeg såklart at det bare er for å gi oss mest mulig tid i tax free-en. Jeg har aldri helt skjønt ordningen med å lesse seg full av billig sjokolade og sprit rett før man skal på tur til et land med enda billigere sjokolade og sprit, men det overrasker meg ikke, det er mye jeg ikke forstår. Det var halvannen time til flyet skulle ta av, og ute på taxebanen kunne jeg se en liten gjeng saktearbeidende mekanikere sørge for at et fly fikk sjekket og strammet et lite utvalg av sine 50.000 skruer og muttere. De fleste tenker at det er piloten som har livet deres i sin hule hånd, men i virkeligheten ligger din sjanse for overlevelse hos en underbetalt kjeledress fra mekk-linja på videregående – du vet, den gjengen som egentlig ikke var gode på noen ting, men bare ville ha med seg russetida?
Rundt meg satt det flere andre og ventet på samme fly. Jeg har alltid likt måten det å reise får frem urinstinktet i folk. Når gaten åpnes for ombordstigning skal alle på død og liv først på, selv om man har tildelte plasser og flyet ikke tar av før alle er kommet. Det samme skjer når det har landet, og skiltet med fest setebeltet har slukket, eller kanskje aller helst litt før. Man sparer i gjennomsnitt fire sekunder pr person man klarer å presse seg ut foran, og de fire sekundene later det til at et overveldende flertall av passasjerene er interessert i. Men det mest interessante urinstinktet synes jeg er kontakt-instinktet. Når man reiser, og jo lenger man reiser, kryper vi liksom ut av skallet vi vanligvis har på oss, vi blir rastløse, kontaktsøkende, ja, nærmest utadvendte, og det er liksom greit å prate med sidemannen. Helst om hvor mange andre steder man har vært før, hva man ikke forstår av politikken som til en hver tid føres, unge mennesker i sin egen slekt, og den type ting. I tillegg er det viktig at kvinner snakker så høyt at alle på flyet hører det, mens den mannlige samtalepartneren snakker akkurat så lavt at man ikke får med seg noen verdens ting.
Egentlig liker jeg best å reise alene. Friheten, uavhengigheten, jeg skjønner godt hvorfor columbus reiste av gårde for å finne amerika, det er alltid overraskende deilig å bare være for seg selv i et fremmed land. Når jeg tenker meg om gikk det jo ikke helt sånn for vår venn columbus, og det er kanskje ikke alltid vi andre slipper unna krakilske vestkantfrøkner og høylydte bergensere heller, men jeg er sikker på dere forstår hva jeg mener. Å reise alene gir turen en ekstra dimensjon, den får en verdi utover det man ser og opplever: Ingen kan avsløre hvilke deler av historien du forteller når du kommer hjem som er funnet på, og hva som faktisk skjedde. I tillegg kan man være akkurat den man vil, det er ingen som vet hvem du er og har forventninger til deg.
Mekaniker-gutta ved gaten begynte å bli ferdige, og samlet sammen det meste av verktøyet som lå strødd, før de satte seg i en flyplassbil med gule og svarte skilter og kjørte av sted. Jeg kikket ned i boka mi, opp på info-skjermen ved gaten, og bort på den strålende vakre jenta ved siden av meg. Jeg kjente et lite vindkast i magen. Hun hadde mellomlyst, bølgete hår til litt nedenfor skuldrene, hud som på et fascinerende vis var brun på en litt blek men allikevel gylden måte, øyne med et kraftig blåskjær i, og kroppsform omtrent som en kjent hollywood-skuespiller jeg ikke husker navnet på: slank uten å være spinkel, og kurvet uten å være tykk. Hun luktet som en slags mellomting av jordbær og ekte kjærlighet. Hun het Betty. Hun hadde vært kjæresten min i to år, og bodd sammen med meg i et og et halvt. Da jeg møtte henne på et bibliotek for litt over to år siden, ble jeg nysgjerrig fordi hun var pen. Da hun begynte å ta initiativ en liten stund senere, lot jeg være å avvise henne fordi hun var god i senga. Og da hun gradvis flyttet inn i min leilighet, og til slutt sa opp sin egen, lot jeg være å avvise henne for å se hvor lenge hun kunne klare å holde ut med en fyr som meg.
Nå hadde vi altså vært sammen i snart to år, og ventet på boarding for vår første utenlandsferie sammen. Det var hun som valgte Nice. Selv hadde jeg vært fornøyd med en friuke i en storby hjemme, eller kanskje tilogmed hjemme hos oss selv. Jo mer man reiser, jo mer legger man merke til det samme, desperate glassblikket hos pakketuristene og årlige sydenfarende. Jeg tror mange reiser som en slags flukt, de rømmer fra livet de lever i hverdagen hjemme, huset, rotet, mannen eller kona, og håper at det å våkne i en steril hotellseng i et lavt temperert middelhavsland i seks dager på en eller annen måte skal kurere det faktum at de hater livet de lever, huset, rotet, mannen eller kona. At livet liksom skal være verdt å leve sålenge man kan fortelle venninnene om den skjønne servitøren på den koselige gaterestauranten, eller skryte til kompisene om hvordan den deilige badevakten helt åpenbart var lysten på deg, men at du måtte avvise henne fordi kona var med. Men uansett hvor mange turer eller reiser man gjør, uansett hvor mange flotte og skjønne opplevelser man har på sine seks dager, vil det aldri snu rundt på det faktum at livet man lever, hver dag, hver natt, med huset, rotet, mannen og kona, aldri vil endre seg, aldri vil bli mer levbart med mindre man gjør noe med det, reparerer hjemmelivet, istedet for å skape en illusjon om et borte-liv. Hvor mange mennesker piner seg gjennom hverdagen med en de egentlig ikke har lyst til å leve med, ene og alene i illusjonen om at en ferietur om tre måneder skal forandre alt? Jeg forsøkte å lufte litt av dette for Betty da vi først begynte å snakke om ferie, men da så hun bare rart på meg, før hun gikk over til å fortelle engasjert og i detalj hvordan hun trodde årets sesong av 24 kom til å ende. Hun tok feil på alle punkter.
Og nå satt vi på flyplassen. Jeg kikket bort på henne, og lurte på når og hvordan jeg skulle fortelle henne at jeg hadde, vel, vært utro. – Utro? – Ja, utro. Det er fristende å si at det er en komplisert historie, men det er det vel egentlig ikke. Noen dager tidligere våknet jeg i en seng som ikke var hennes, med en jente som ikke var henne. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg har ikke lyst til å si at det var fordi jeg kjedet meg, for det gir deg et rimelig dårlig førsteinntrykk av meg. Men jeg sier det allikevel, fordi det er sant: Jeg kjedet meg. Og til alle dere som sitter og rister på hodet og tenker at dere aldri i verden kunne vært utro: Jo, det kunne dere. Utroskap handler ikke om mennesketype, moral, etikk eller de greiene der. Utroskap handler om to ting: Tilfeldigheter og muligheter. I tillegg er det viktig for meg å understreke at kjedsomheten ikke var av typen ’ingenting på tv’ eller at jeg var alene hjemme. Jeg kjedet meg på generell basis, livet var blitt rutine, forutsigbart, og jeg trengte å se om jeg fremdeles kunne klare å peile meg vekk fra den kursen som gir mer og mer uttrykk for å være forutbestemt meg, men som jeg blir mer og mer usikker på om går dit jeg vil. Sånn på lang sikt, altså. Jeg mener, hvilken ærlig mann med hodet på rett plass kunne sagt at han ikke ville våknet ved siden av Betty? Problemet er bare når boblene i magen av å våkne av at huden hennes glinser i morgensola ikke lenger er nok, og det ikke lenger er søtt, bare plagsomt og flaut, at hun ikke vet forskjellen på asia og afrika. Og nå sitter jeg ved gate 32, er usikker på hvilken vei jeg skal gå videre i livet, og skal på en ukes svettetur i mellom-Europa med en snart såret kjæreste jeg ikke engang er sikker på om jeg vil beholde.
Hørte jeg god tur? Takk.

0 comments
Dan says:
jun 19, 2009
Veldig bra Eivind!
Eneste jeg har å utsette er åpningen, denne er feil. Du skriver:
Vingens kurving gjør at luften bruker lenger tid under enn over vingen. Det skaper et trykk som, når hastigheten blir høy nok og trykket stort nok, løfter vingen og flyet opp i luften. Flyet drives fremover av to til fire kraftige jetmotorer, og det er disse som sørger for den nødvendige fremdriften man behøver for å få et fly til å ta av.
Det er kurven til vingen som spiller en essensiell rolle når flyet skal ta av, men det re også det som heter for kite effekten.
Vingens kurve gjør at hastigheten til luften over vingen blir raskere en hastigheten til luften under vingen, dette skaper en trykkforskjell, og når hastigheten blir høy nok og lufttrykket lite nok, vil flyet kunne ta av.
Trykket over vingen synker, mens trykket under vingen er så og si lik atmosfæretrykket, og det er atmosfæretrykket som dytter flyet oppover på grunn av undertrykket på oversiden av vingen.
I tillegg er det «kite» effekten som gjør at lufen under vingen får et moment-skift nedover. Uten dette moment-skiftet ville ikke flyet kunne ta av (for trykkforskjellen er i seg selv ikke stor nok til at løfteevnen til vingene klarer å få flyet av bakken). Dette moment-skifte blir større desto større «angle of attack», eller angrepsvinkelen, til vingen er. Desto større fly desto større må angrepsvinkelen til vingen være.
Håper dette var litt oppklarende! =)
Eivind Marienborg says:
jun 19, 2009
Hehehe. Jeg regnet med det var noen som ville buste meg på akkurat den der, ja. Men ejg var nesten inne på noe, da, iallefall?
Om du har noen mer kvalifiserte gjetninger på hvor mange skruer og muttere som finnes i et fly er det også bare å si ifra, altså, jeg antar jeg bommer relativt grovt der og :)
Takk for input! Tar du faktasjekk på resten av boka også eller? ;)
Dan says:
jun 19, 2009
Hei Eivind!
Jeg syntes bare boka fortjente en start som forklarer det som faktisk skjer med et fly når det tar av. Ettersom jeg regner med denne turen er viktig for hvordan boka utvikler seg? :D
Videre må jeg si at jeg ikke har et snev av peiling på hvordan man skruer muttere på et fly, men regner med at det kanskje er med klokka for å stramme dem?
Jeg må også bare få si at jeg gleder meg til å fortsette å lese, for dette var bra! Og jeg som tidligere bokhandler (over seks år) har lest utrolig mye bøker. Teksten var fengende, og jeg likte vinklingen og ordbruken.
Hvis resten er like bra så tror jeg faktisk du kan få gitt den ut på et forlag, seriøst …
- Dan
Kim Arne says:
jun 19, 2009
Jeg likte utdraget :D Hadde ikke gjort meg noe å få servert kapittel to også!
Jeg skrev også under NaNoWriMo i fjor, og ja, jeg også hatet boken min intenst fra første desember. Først i vinterferien turde jeg å gå gjennom manuset igjen, og redigerte det sånn halvferdig. Så fikk jeg et spark bak da en venn av meg fortalte at jeg måtte ha den klar innen første juni hvis jeg ville ha et gratis, trykket eksemplar av boken min stående i bokhyllen. Så iløpet av mai måned gikk jeg over den og kom frem til noe som var litt kortere, litt mer konsist og forhåpentligvis litt mer lesbart enn det jeg satt med første desember.
Det som er litt morsomt er at eksemplaret mitt kom på døren akkurat nå, mens jeg skrev denne kommentaren. Snakk om tilfeldigheter!
Maria says:
jun 19, 2009
Hurra, bok! Så flink du er.
Nå skal jeg være kjip og kritisere; Likte handlingen du legger opp til, men blir ikke helt klok på hovedpersonen. Vet ikke om jeg liker ham så godt, men det er kanskje ikke meningen?
Og så skurret denne setningen veldig for meg; «Da hun begynte å ta initiativ en liten stund senere, lot jeg være å avvise henne fordi hun var god i senga» Jeg ble litt overrasket over at hovedpersonen brukte et sånt uttrykk («god i senga»), fikk liksom følelsen av at han var en mer sofistikert type enn som så.
Jess, det var det. Hvis noe av dette er gjennomtenkt og med vilje får du bare se bort i fra min ukvalifiserte synsing :)
Eivind Marienborg says:
jun 19, 2009
Hei! Tusen takk :)
Jeg lurer litt på om det går an å lese en bok selv om man ikke liker hovedpersonen. Jeg håper svaret er ja.
Den god i senga-tingen har plaget meg helt fra første stund også, jeg har bare ikke klart å finne noe bedre – som viser at han er teit på en sofistikert måte, liksom. Men det kommer vel.
Og både kvalifisert og ukvalifisert synsing er veldig velkomment!
Maria says:
jun 20, 2009
Det går helt sikkert an å lese en bok der man ikke liker hovedpersonen, men det forutsetter kanskje at forfatteren er «på lag» med leseren, altså at det skinner gjennom at forfatteren ikke liker hovedpersonen selv heller. Kanskje, jeg vet ikke. Og dessuten kan det jo være man begynner å like ham bedre etter hvert? Har jo ikke lest resten av boka.
Han minner meg forresten litt om meg av og til. Kanskje det er derfor jeg ikke liker ham?
Og så bra at du er enig om det med «god i senga». Du finner sikkert en bedre eufemisme når du bare får tenkt deg om. (Eller kanskje du kan la jeg-personen si at «god i senga» er en dårlig eufemisme. Da høres han jo fortsatt teit ut på en sofistikert måte)
Christine Oshaug Aasen says:
jun 19, 2009
Utrolig bra! Begynnelsen din minne litt om kordan Jo Nesbø begynne bøkern sine, og d e ingen hemmelighet at i e stor fan av han. Så sjøl om sjangeren virke veeldig annerledes (kan ikke se for me et mord i Nice, men kem veit ?) så tror i nok d her e ei bok i kunne slukt på ganske få daga.
Fortsett med kapittel to, i vil absolutt lese meir! :D
Katrine says:
jun 21, 2009
Haha, festlig!
Prøvde meg på samme greia selv. Kom til side fire :P
Helga says:
jun 24, 2009
Jeg tror at folk reagerer på «god i senga» fordi det kommer for brått på, at det ikke er helt troverdig til personen, ,men at han synes Betty er pen og det er grunn nok. Grunnen til at han blir sammen med Betty trenger ikke være så kynisk for å etablere at personen er litt teit. Dette blir jo etablert i det han sier han var utro mot henne. Og det er kanskje enda artigere – at man har begynt å like personen, men så sier han at han har vært utro, og da blir man jo nysgjerrig på å lese videre for å se om han kan unnskyldes eller ikke. Man vil jo gjerne like hovedpersonen, det vil man alltid, enten han er anti-helt eller ikke.
.-= Helga´s last blog ..Pant alt. Alltid! =-.