Da har det skjedd. Dette er mitt første innlegg skrevet på min splitter nye, glinsende, skinnende, sjarmerende MacBook Pro 13″.

OK. Jeg må innrømme at den er lekker. Jeg må innrømme at den er hyggelig når den skrur på lys bak tastene når kjæresten min skrur av lyset. Jeg må innrømme at uansett hva som faktisk er inni denne her, er det fint pakket inn.

Men samtidig klarer jeg ikke helt kvitte meg med skepsisen. Med motviljen, kanskje, mot å innrømme at dette kanskje er minst like bra som de PCene jeg har næret så tette forhold til opp gjennom årene. Fra jeg fikk Mac-posen i hånden i ettermiddag har jeg hatt en klump i magen, og litt dårlig samvittighet, som om det jeg har gjort er et svik, ikke mot en standard, ikke mot en fabrikant eller en identitet, men et svik mot meg selv.

Jeg har kjøpt min første Mac. Hvor er mine 30 sølvpenger?

Jeg antar jeg, som alle andre Mac-brukere, om kort tid kommer til å være overbevist, nyforelsket og sjelefrelst, så bare i tilfelle dette er mitt siste blogginnlegg før gardinene går ned og skylappene kommer på: Det har vært hyggelig å kjenne dere.

Muligens relaterte innlegg:

  1. Hvor alvorlig tjukkskalla går det an å bli?
  2. Hvor skal vi ta MVA-milliarden fra?
  3. Alle mine kjære
  4. Hva søker gjestene mine på?
  5. Hvor går grensen mellom ordinær og radikal islamisme?