Jeg lever fortsatt, altså

Hei, alle sammen! Hvis det da fremdeles er noen som leser her etter at bloggen har ligget død i noen dager, OG etter at jeg ikke lenger er leder.

Allerede de siste dagene på Kontra merket jeg hvordan jeg med ett var blitt gammel og avdanket, og det var noen andre som hadde tatt over rampelyset og oppmerksomheten. Nå høres jeg sikkert litt bitter ut, og det er naturligvis meningen. Det har vært rart å ikke være leder lenger, men bitterhet har det vært ekstremt lite av. Derfor må jeg få utløp for den lille andelen bitterhet jeg har.

Aller mest tror jeg jeg føler det litt som foreldre som akkurat har sett minstebarnet flytte ut. Døra smeller igjen, og plutselig har man.. bare seg selv. Jeg skal ikke lenger bekymre meg for budsjettsprekker, for ansatte og om de har nok å gjøre og har det bra, om vi oppfyller arbeidsplanen, om styret mitt har det greit, om vi skal kutte noen kontorer eller leie noen ekstra, om det startes lokallag og verves medlemmer, om prosjektene overlever og om nettverket vårt holder seg i live. Når jeg kommer utslitt hjem om kvelden skal jeg ikke lenger sjekke mail bare i tilfelle det har kommet inn noe som haster, jeg skal ikke bare småfikle litt med små, praktiske oppgaver, jeg skal ikke svare på de siste tekstmeldingene og si hei til MSN-samtalene jeg gikk glipp av på vei hjem. Jeg skal ikke legge til et par nye sider på Ressursbanken, sjekke forumet og nettsidene, håpe lokallagene og kretsene har lagt ut nyhetssaker, jeg skal ikke klikke meg innom aktivitetsoversikten bare for å sjekke enda en gang om det har dukket opp noen nye planer. Jeg skal ikke lenger finlese avisa på jakt etter saker jeg kan eller burde kommentere, eller tipse andre om, jeg skal ikke på ryggmargsrefleks lage argumentasjonsrekker og metaforer hver gang jeg hører nyheter om alkoholpolitikk, jeg skal ikke være smånervøs for at det er media hver gang telefonen ringer.

Så, hva gjør jeg istedet? Hvem er egentlig jeg når jeg ikke lenger bruker mesteparten av tiden min på en organisasjon?

Sånn sett har det jo passet fint at det gikk ganske nøyaktig 12 timer fra jeg var hjemme fra landsmøtet til fadderuka på juss-studiene begynte. Ingen tid til midtlivskriser. Og derfra har det virkelig gått i ett..! Men det er absolutt veldig moro! Faddergruppa har vært helt suveren, aktivitetene har for det meste vært morsomme, og ikke minst har besøkene hos mulige arbeidsgivere vært inspirerende. Aller best har jeg likt justisdepartementet og regjeringsadvokaten, men juss er jo veldig allsidig, så man kan visst få jobber veldig mange rare og morsomme steder. Ingen grunn til å låse seg før man er ferdig med studiet. (Hvis jeg fortsatt har lyst til å gjennomføre studiet når fadderuka er ferdig og studiet faktisk har begynt, vel og merke.)

Ellers, bare for å bevise for meg selv at jeg fortsatt er litt den Eivind jeg var i forrige uke og ukene før det, har jeg tatt bilder av Helga, som har fått nye, fine briller. Værsågod:

Hvordan går det med dere, da?

Muligens relaterte innlegg:

1. Det er en fugl inni der altså, jeg lover!
2. Tusenfryd er fortsatt moro
3. Hva så? Vi kommer fortsatt til å helle innpå
4. Sjøgaren-påske
5. Gjemsel med katten