Det er november 2009, og dette innlegget kommer egentlig tre måneder for sent. VirrVarr feirer sin treårsdag som blogger idag, og tar imot gratulasjoner i form av blogginnlegg om egne bloggerfaringer. Gratulasjonene er herved overbrakt, og dermed gjenstår det bare å si: La mimringen begynne.
I august var det nemlig ti år siden jeg lagde min første blogg, 15 år gammel, selv om jeg på det tidspunktet ikke engang visste hva en blogg var. Strengt tatt var det ikke en ordentlig blogg heller, det var ingen kommentarmuligheter, det var ikke noe publiseringssystem, det var bare enkle og statiske HTML-sider med et tabell-oppsett jeg kopierte og limte inn hver gang jeg skulle skrive et nytt innlegg. Sidene var delt inn måned for måned. Noen måneder skrev jeg mange innlegg, noen måneder skrev jeg ingen.
Men det første som slår meg når jeg leser den nå, ti år senere, er ikke teknikken eller fargepaletten (svart/hvitt), det er ikke den nostalgiske «så mange besøk siden 21. august 1999″-besøkstelleren, og heller ikke alle undersidene med rare og morsomme ting (sitater, vitser, skoleoppgaver, linker..).
Det første som slår meg er hvor viktig den var for meg. Hvor mye egenterapi jeg opplevde – og fortsatt opplever – ved å skrive og utfolde meg, men også ved å tenke, observere, og være kritisk. Det var ikke alt jeg la ut på siden min i 1999 (selv om man, etter det som har blitt lagt ut, ikke helt kan se for seg hva jeg valgte å ikke legge ut), og sånn er det idag også. Under halvparten av alt jeg knoter ned og noterer, skriver opp eller formulerer, havner her. Langt under halvparten.
Og andelen synker. Kanskje har jeg blitt mer og mer selvkritisk med alderen, kanskje innser jeg at jeg tross alt er relativt ubetydelig i den store sammenhengen, og dermed heller ikke har stort å bidra med i en slags halvoffentlig kanal som internett jo tross alt er, kanskje har jeg mindre behov for å rope høyt om alt jeg tenker og funderer på.
I alle tilfeller – å lese den gamle bloggen er som en tidsmaskin. Plutselig er jeg 15 år gammel og elev ved Harestua Ungdomsskole igjen. Plutselig er jeg enten uendelig langt oppe eller uendelig langt nede igjen. Plutselig synes jeg alt i hele verden er vanskelig igjen (det er ikke alt som endrer seg med alderen, med andre ord). Det er et gledelig gjensyn, men også et rart gjensyn. Tenkte jeg virkelig alle disse rare tingene? Er en del av meg rester av den personen? Er hele meg den samme som den personen?
Vel. Det er rart å vite at jeg har et slags digital arkiv over så mange av tankene mine, så langt tilbake. Jeg tror ikke jeg tør å lese dem, iallefall ikke så veldig inngående. Enkelte ting kan det jo være greit å glemme også?
For min egen del er moroa ved å blogge å skrive – ikke å lese. Hvilket også er bakgrunnen for min selvpålagte ansvarsfraskrivelse. Bloggen min er sannsynligvis mest interessant for de interesserte – hvem nå enn det er.
Gratulerer VirrVarr, og gratulerer meg selv – noen måneder på etterskudd!