Michael Moores siste film, Capitalism: A love story, tar for seg, vel, kapitalismen. Fra fremveksten, gjennom depresjonen og etterkrigstiden, jappetiden på 80-tallet, og frem til de siste par-tre årenes turbulens.

Åpningsscenen er relativt deskriptiv for filmens gjennomgangstema. Til lyden av en dokumentarfilm om Romerrikets fall – som skyldtes avhengighet av slaver, skjev fordeling av rikdom, utnyttelse av mennesker, mangel på demokrati og pengemaktens overtagelse – vises bilder av dagens USA, med underbetalte arbeidere, mennesker som kastes ut av hjemmene sine, vanvittige palasser eiet av noen ytterst få, og banksjefer som pleier omgang med sentrale rikspolitikere.

Michael Moore er ekspert på å skape følelser og ettertanke med filmene sine. Det lykkes han godt med her også. Mitt største problem med filmene hans er at man aldri kan være trygg på etteretteligheten. Hvor utbredt er fenomenene han snakker om? Foregår de fremdeles? Hvor skjev er fremstillingen?

Og skrekk-eksempler er det nok av i filmen. Fra «eiendoms-gribbene» som lever av å videreselge tvangssolgte hjem, via ungdomsfengslene som ble drevet av private aktører og ga dommere provisjon for hver nye innsatt de fikk, til store kjeder som tar ut livsforsikring på sine ansatte – med seg selv som etterlatt. Så mens familien til den døde sitter igjen med legeregningen etter medisinsk behandling, får for eksempel Wal-mart utbetalt mangfoldige millioner dollar hver gang en ansatt dør. Det er forbudt å ta ut brannforsikring på naboens hus fordi du da får en interesse i at det brenner ned. Livsforsikring på andre er derimot helt i orden, tydeligvis.

Han trekker også frem den enorme endringen i det amerikanske samfunnet fra 60-tallet og frem til nå. Som eksempel nevner han hvordan hans foreldre på 60-tallet hadde stabile jobber, klarte seg med en inntekt (selv om moren kunne jobbe hvis hun ville), og beskatningen av rike var høyere. Deretter viser han hvordan Ronald Reagan på 80-tallet, etter lobbying fra banknæringen, fjernet flere og flere restriksjoner på hva som var lov for en bank å gjøre. Lønnsutviklingen for vanlige arbeidere flatet ut eller sank, rettigheter og pensjonsordninger forsvant, mens lederlønningene og overskuddene for firmaene skjøt i været. Fabrikker ble lagt ned, arbeidere ble sagt opp, selv om bedriftene gikk med overskudd – de ville bare tjene mer. Utviklingen i arbeidsmarkedet og finansinstitusjonene har fortsatt, og den foreløpige enden på visa kjenner vi godt: Resultatet ble Sub-prime-krisen som var opptakten til det vi nå omtaler som finanskrisa. Men også finanskrisa får gjennomgå. For mens de store bankene og sjefene fikk milliardstøtte for å overleve, mister vanlige folk hjemmene og jobbene sine. Millionbonuser betales ut til banksjefene, banktoppmøter gjøres fortsatt ved bassengkanten med paraplydrinker, og hele nabolag står tomme og forfaller fordi folk blir kastet ut selv om ingen har råd til å kjøpe de forlatte husene.

I filmen lærer vi også at de fleste av amerikas finanspolitikere får ekstremt gode lånebetingelser av de samme bankene de er satt til å overvåke og regulere. Det er kanskje ikke korrupsjon i direkte forstand, men det kan heller ikke være langt unna. Og hva ble de 700 milliardene som ble gitt til bankene i nødstøtte brukt på? Kongressen satte ned en egen komite som skulle overvåke situasjonen, og resultatet ser du i traileren over. Michael Moore spør en dame i blått Where’s our money?, hvorpå damen, som er leder for denne komiteen, svarer: I don’t know.

Men filmen slutter naturligvis lykkelig. For etter å ha vist hvordan Ronald Reagan og finanseliten hans på 80-tallet startet fjeringen av restriksjoner for banker og finansakrobater, og hvordan samtlige etterfølgende presidenter har fortsatt med det samme med katastrofalt resultat, avsluttes filmen med valget av Barack Obama. Den avsluttes med fortellinger om bedrifter som drives demokratisk der alle ansatte har en stemme hver, og daglig leder tjener det samme som alle andre, den avsluttes med fortellinger om langvarike streiker og okkupasjoner som ga arbeidere jobben tilbake, om sheriffen som nektet å gjøre flere tvangsutkastelser fordi bankene fikk nødpakke men ikke ga den videre til vanlige folk som mistet hjemmene sine, og ikke minst avsluttes den med konstateringen at sosialisme, etter å ha blitt brukt som gjentatt skjellsord mot Obama gjennom hele valgkampen, nå var mer populært enn noen sinne blant amerikansk ungdom.

Absolutt en seer-verdig film, uansett hvor stor klype salt man foretrekker å ta Michael Moore sine filmer med.

Muligens relaterte innlegg:

  1. Vakkert – I et speil, i en gåte
  2. Alle mine kjære
  3. Topp 5, mitt livs viktigste filmer
  4. Invictus
  5. This is the truth