Bloggen min er mest interessant for de interesserte, og det gir mye å leve opp til. Personlig skjønner jeg ikke hvem andre enn meg selv det skulle innebære. Så, for å runde av året på den mest navlebeskuende måten som går an – her er mitt liv, 2009.
Jeg er ingen National Geographic eller Reuters. Men det er morsomt å gå gjennom arkivet som heter 2009 allikevel, nå på tampen. Det har vært et rart og langt år. Og i tråd med bloggens generelle motto – sannsynligvis mest interessant for de interesserte – her er 50 utvalgte øyeblikk fra året som har gått.
2009 begynte i sort/hvitt. Endeløse dager og netter med snø, kulde, og minst ti tusen ting å ta bilde av.
Nyttårsforsett: Ta minst ett bilde hver dag. Det holdt nesten ut april.
Sakte kom fargene – bak husene på Karl Johan, og i nachosen på Amigos i Kristiansand.
(Skal du noen gang til Kristiansand, spis nachos på Amigos!) (Og inviter meg med!!)
I slutten av januar reiste Helga til frankrike for fire måneder, og Siri var blant de som tok på seg jobben med å være barnevakt for meg.
Aldri har jeg flydd så mye på så kort tid før.
Alt ser annerledes ut når du ser det fra himmelen. Paris om natten, for eksempel.
Eller de endeløse jordene over Europa.
Eller skyer i mykt lys.
Aldri har jeg besøkt flere stolte Europeiske byer, med oppsiktsvekkende og vakker arkitektur.
Og stolte dyr.
Jeg feirer 17. mai alene, men får lurt med Helga på familiebildet allikevel.
Så kom sommeren og Helga hjem. Siri fikk fri og lønn for strevet.
Plutselig skjedde en hel haug med ting på en gang.
Vannet stod helt i ro.
Jeg leverte opptaksprøve til en fotoskole jeg ikke var sikker på om jeg ville inn på (og uansett ikke kom inn på).
Vi ryddet loftet etter pappa, og fant en hel haug med ting vi ikke visste hva var, men som hørtes morsomme ut. Apparatet til venstre måler klirr – i prosent. “% klirr”. Det er en klirrmåler. Trenger du å måle klirr, si ifra, vi har apparatet.
Jeg fikk være med på forandringsfabrikkens barnevernslansering, og høre hvordan det er å være barnevernsbarn.
Min fjerne slektning Eirik kom til verden, og seks uker gammel ser han på meg med et blikk inneholdende mer visdom enn noen andre jeg kjenner. Hvem er jeg? Hva er det egentlig jeg bruker livet mitt på?
Jeg debuterte som bryllupsfotograf.
Jeg kikket opp.
Feiret st.hans.
Vasket huset. (Eller tok bilde av at Helga gjorde det.)
Så kom sommeren på ordentlig. Hos morfar gikk vi på fjellet for å spre asken etter pappa på fjellet der han ønsket seg det.
På veien opp ser vi ut som Ringenes Herre-følget.
Vi velger utsikt med omhu.
Og er stolte over å ha kommet oss opp.
Resten av sommeruka bader vi.
Spiller spill.
Og kjører steder vi aldri har vært før og spiser lunsj.
Så kommer slutten av kapittelet. Plutselig står noen andre på talerstolen og heter leder.
Neste kapittel. Jeg er student.
Jeg reiser hjem til Oslo og er med på fadderuke og seiltur på Oslofjorden.
Navigerer blant ti tusen mennesker jeg aldri har møtt før, men skal se mer til i tiden fremover.
Har tid til å passe katt på ubestemt tid.
Får gå på Frokostkjelleren og høre spennende og engasjerende foredrag av rare, gamle dansker som senere skal vise seg å være kurslærere også.
Opparbeider følelsen av å tilbringe altfor få timer på lesesalen helt uavhengig av hvor uendelig mange timer jeg faktisk er der.
Får løsningen på kursoppgaver i møterommet i Norges Bank.
Får jobbe i Universitas, besøke fengsler, steinmuseumer, byggeplasser, sjefskontorer.
Og biblioteker.
Midt oppi det hele rekker jeg andre ting også.
Feire to-årsdag. (Når lo du sist som dette?)
Være med på fotodugnad til den store mobbeboka for voksne.
Høre korkonsert dypt nede i gamle gruver.
Høre Sigrid spille piano på kontoret.
Ta bilder av Helle som hopper.
Jeg studerer, har to jobber, driver firmaet mitt, har hobbyer og interesser. Jeg gjør mer enn noen gang.
Men det er mye jeg glemmer.
Å kikke på kartet innimellom for å se hvor jeg havner, hvem jeg blir.
Å heve blikket, se på himmelen, glemme alt.
Å legge meg helt ned på bakken, se detaljene og alle byggebrikkene.
Å benytte hver eneste sjanse jeg får til å drikke eplemost med folk som er fine.
Neste år er nesten allerede i gang.
Jeg er allerede i gang med å velge ut fargestifter.
Så fin årskavalkade! :) Fint å mimre fra tiden som har gått. Jeg skulle gjerne sett enda flere bilder, jeg.
Helga´s last blog ..Julekafé med Røde Kors
Jeg liker ikke å utsette meg for ting jeg ikke er helt sikker på om jeg klarer. Og jeg setter pris på ordene du har lagt igjen, selv om det ikke er slikt jeg har i tankene mens jeg skriver uten å kladde, uten å bearbeide.
Ut av flere tiltalende bilder, falt jeg for det jeg går rundt og angrer på i disse dager, at jeg aldri tok meg tid til å ta det simple bildet av de gatene jeg har tråkket ferdig. For med det bildet følger nære minner om et tilbakelagt liv og intakte drømmer.