Det store nyttårsprosjektet her i huset er en ommøblering – ny sofa, nye hyller, flytte om på alt, og kanskje få en enda finere, ryddigere, mer praktisk stue. I prosessen med å ta alt man har ut av hyllene de står i oppdager man alltid ting man hadde glemt at man hadde. Denne gangen var det blant annet en liten eske med denne påskriften: «Til meg selv når jeg er 50«. Hva i all verden..?
Jeg hadde faktisk glemt hele greia. Og det var jo meningen også. Men litt etter litt husket jeg hva den var, sakte begynte ideen å demre for meg.
Esken var ment som en påminner til meg selv. Jeg lagde den for en del år siden. Oppi den tenkte jeg å legge små og store lapper og beskjeder til meg selv, håp og drømmer, ideer og meninger, om hvordan jeg håpet at livet skulle bli når jeg ble voksen. Om hva jeg ville se tilbake på og smile av når jeg ble 50. Hva jeg håpet at livet ville ha inneholdt når jeg en gang kom så langt at jeg kunne sette 50 lys på bursdagskaka.
Egentlig, tenkte jeg, begynte jeg altfor sent med esken, også. Jeg var sikkert passert 20 da jeg lagde den. Hvor mange ganger da jeg var liten tenkte jeg ikke på hvem jeg ville være da jeg ble voksen? Hvilke voksne som hadde egenskaper jeg også skulle ønske jeg vokste inn i, hvilke voksne som hadde egenskaper jeg håpet jeg slapp unna? Og ikke minst, hvilke egenskaper det dreide seg om?
Når jeg lagde esken, bare for noen år siden, handlet det mer om opplevelser, livsstil, omgivelser, rutiner, vaner. Hvordan er min drømmeuke? Hvilke ting har jeg i livet mitt som jeg vil gjøre mer av? Hvilke ting har jeg som jeg vil gjøre mindre av? Hvilke ting gir meg glede? Hvilke ting gir meg lite? Hvilke ting fyller meg med energi, hvilke ting tapper meg for energi?
Det er et spennende prosjekt, å lage en boks som det der. Meg selv når jeg er 50, det er lenge til, det. Tenk på alt jeg kan rekke før det. Jeg tror faktisk ikke jeg kan komme på en eneste ting i hele verden jeg ikke rekker før den tid, hvis jeg bare går inn for det. Det er nesten litt skummelt det også.
En eske som det der gir høye forventninger. Hva gjør jeg om jeg når jeg er 50 oppdager at jeg har skuffet meg selv? Hva om alle målene jeg var skråsikker på at jeg ville og skulle nå, ligger forlatt og glemt et eller annet sted langs veien? Hva om jeg har soset bort tiden, årene, livet, på noe helt annet enn det jeg hadde tenkt?
Og hva som lå oppi esken? Det vet jeg ikke – den var jo ikke til meg selv før jeg runder 50!