Jeg klarer bare ikke la være..

På søndag døde en tyrkisk kvinne av hjerteproblemer på Tøyen. Ambulansepersonalet mener at de ble truet og angrepet da de kom til stedet, og politiet ble tilkalt. Etter tumulter ble flere av familiemedlemmene til den døende kvinnen lagt i bakken av politiet. Da ambulansepersonellet kom seg inn i leiligheten, stod ikke kvinnens liv til å redde.

Noen likhetstrekk med Ali Farah?

TV2 har nå offentliggjort lydlogger fra oppringningene (Eller «avslørt», som det såklart heter i TV2-verden). Spørsmålet som diskuteres på flere blogger og twitter nå er om problemet ble gjort større enn det var, eller med andre ord, om ambulanse- og polititjenestemennene burde handlet annerledes, og gått direkte inn til den døende kvinnen. Det stilles også spørsmål ved om den valgte tilbakeholdenheten var et utslag av rasisme.

Vi har ikke sett media bruke sammenligningen ennå, men det kan jo være nærliggende å spørre seg om dødsfallet på Tøyen kan sammenlignes med Ali Farah-saken – om mannen som ble nektet ambulansehjelp etter å ha blitt slått ned i Sofienbergparken.

Personlig mener jeg den ligner. Det handler om noen som ikke fikk medisinsk hjelp i tide. Men samtidig er det viktig å påpeke at jeg ikke mener ambulansepersonellet kan klandres nevneverdig for opptredenen i Sofienbergparken. I motsetning til den luksusen jeg, media og andre bloggere og synsere har i etterpåklokskapens lys, måtte ambulansepersonellet i Sofienbergparken i fjor sommer og operatørene på AMK nå i helgen vurdere informasjonen de hadde tilgjengelig der og da, under tidspress, og uten å kjenne alle omstendigheter.

Hvordan velger man hvem som får hjelp?

Jeg vet ikke hvor mange oppringninger AMK i Oslo får hver dag. Jeg vet ikke hvor mange av oppringningene som er opphissede og aggresive. Jeg vet ikke hvor mange som mener at akkurat deres samtale er den aller, aller viktigste den dagen. Jeg vet ikke hvor mange som mener de må ha tilsendt ambulanse med en gang.

Men jeg går ut ifra at det er relativt mange.

AMKs vanskelige oppgave blir dermed å velge. Hvem får tilsendt ambulanse, hvem får ikke? Hvilke tilfeller er så alvorlige at det haster, hvilke klarer seg med drosje eller egen bil? Hvilke kan man hjelpe over telefon?

Hvis jeg hadde sittet på AMK-telefonen og mottatt disse samtalene, ser jeg for meg at det primært er to ting som potensielt kunne styrt mine valg: Informasjon jeg får om situasjonen til pasienten, eller innringerens aggresjon og opphisselse. Eventuelt i en kombinasjon.

Innringerens aggresjon kan absolutt fortelle noe om hvor alvorlig innringeren opplever situasjonen. Men hvordan vet man at innringeren har oversikt over situasjonen? Enkelt, man etterspør mer informasjon om pasientens tilstand. Men hva gjør man når man ikke får det av innringeren? Enkelt, man spør igjen. Hva gjør man så når man fremdeles ikke får informasjon, men blir skjelt ut? Og når man i tillegg finner ut at innringeren ikke nødvendigvis har oversikt over situasjonen selv heller?

Et helt klart alternativ er å sende en ambulanse «bare i tilfelle». Og i denne saken ble det jo også sendt ut en slik. Men foreløpig diffuse omstendigheter gjorde at ambulansepersonellet allikevel ikke kunne, ikke turte eller ikke klarte å komme seg inn til den døende kvinnen, og at politi ble tilkalt.

AMK har ansvar – men det har vi også

Jeg mener absolutt at AMK og det offentlige helsevesenet har ansvar for å redde liv. Men jeg mener også at vi som benytter oss av tjenestene har et ansvar. Hvis AMK skal få gjort sin jobb, må vi gjøre vår. Vi må gi så mye informasjon vi kan. Hvem vi er, hvor vi ringer fra, hva vi vet om situasjonen. Jo mer alvorlig og presserende situasjonen er, jo kaldere må vi holde hodet. Vi må sørge for at AMK får den informasjonen de trenger for å vurdere situasjonen, og for å handle raskt. Det kan være fristende å banne, det kan være fristende å skjelle ut AMK-personellet for å ikke forstå situasjonen vår. Men det hjelper ikke den syke.

Naturligvis skjønner jeg at dette ikke er det første man tenker på når noen ligger bevisstløs på stuegulvet ditt. Men nettopp derfor  er det desto viktigere å tenke gjennom disse tingene på forhånd.

Hvordan ringe 113

Og derfor synes jeg også det er bra at vi lærer hvordan man ringer 113 i skolen (det gjorde iallefall jeg): Si hvem du er, hvor du er. Forklar situasjonen så godt du kan – rolig. Svar så godt du kan på spørsmålene du får. Hvem er skadet? Hvordan? Hvilke ting ser du, hvilke ting hører du? Er den skadede ved bevissthet, kan de selv beskrive situasjonen? Puster de? Blør de? Skjelver de?

Ikke minst synes jeg det er viktig å huske dette: Hvis AMK-operatøren stiller deg spørsmål, er det sannsynligvis ikke for å være kranglete, men for å få best mulig oversikt over situasjonen, og for å kunne gi deg best mulig hjelp.

Mange av blogginnleggene jeg har lest om Tøyen-saken synes jeg har vært uforholdsmessig ubalanserte – enten ved at saken utelukkende handler om rasisme, at saken utelukkende handler om «utlendinger som er aggresive», eller AMKs inkompetanse.

Jeg synes det er viktig at tragiske saker som dette i det minste får bidra til å gjøre både AMK og samfunnet vi lever i enda bedre. Men jeg tror ikke det er så konstruktivt å hoppe i skyttergravene på hver sin side.

Muligens relaterte innlegg:

  1. Det ubesvarte spørsmålet i Hoksrud-saken
  2. Kan man blogge fra mobilen?
  3. Alt jeg gjør handler bare om meg selv
  4. Å våkne av seg selv en time før vekkerklokka..
  5. Ikke godkjent