Amnesty er aktive på jussen, og arrangerer denne uka Menneskerettighetsuka. På mandag holdt utenriksminister Jonas Gahr Støre innledning, idag var turen kommet til fredsprisvinneren fra 2003, Shirin Ebadi.
Lokalet var stappfullt, det var lang kø utenfor av enda flere folk som ville inn, og på et tidspunkt følte jeg meg nesten som statist i en eller annen halv-dokumentarisk spillefilm om kamp, opprør, håp, likeverd og fred. Spesielt kraftig ble følelsen da de iranske tilstedeværende, både Ebadi og publikum, plutselig stemte i med en sang. Jeg er helt blank på språket, men det hørtes ut som en slags kampsang, nasjonalsang, eller tilsvarende:
Underveis i innledningen til Ebadi dukket det også plutselig opp meningsmotstandere bakerst i salen som ved å holde opp store plakater med påskrift protesterte mot det fredsprisvinneren sa. I spørsmålsrunden på slutten av økten ble det også levert kritiske bemerkninger omkring hva Ebadi hadde presentert. Det hele gjorde meg nysgjerrig – kanskje hadde det vært spennende å gi større plass til meningsmotstanderne, og hatt en mer flersidig debatt?
"Shirin Ebadi representerer ikke folkebevegelsens mål"
Uansett var det en spennende og inspirerende kveld. Hun ga mange skremmende og dramatiske skildringer av regimets arbeidsmetoder for å kvele meningsmotstandere. For eksempel arresterer ikke Regimet bare demonstranter og aktivister, men også familiene deres, i håp om å skremme folk fra å protestere. Umiddelbart går tankene til det forrige foredraget jeg hørte på Frokostkjelleren, av Gunnar Sønsteby. Han fortalte blant annet fortalte om hvordan tyskerne arresterte faren hans for at han skulle gi opp. Heldigvis for oss hadde Sønsteby og faren hans allerede lagt en plan i et tilfelle som det, men det dramatiske virkemiddelet er allikevel skremmende. Og selv om det med tanke på Sønstebys historie ligger langt oss unna i tid, og for Ebadis beretning langt unna oss i geografi, er det allikevel imponerende og inspirerende å vite at det faktisk er mennesker som trosser trusler og skremsler, som ikke gir seg selv om de møter motgang, og som fortsatt arbeider hardt for en bedre verden selv om det kanskje kan virke håpløst, og man står overfor en stor overmakt.
Jeg håpet å få tatt noen bilder av henne etter seansen, men det hele tok plutselig slutt, og hun ble sluset ut bakveien før noen fikk sukk for seg. Heldigvis fikk jeg tatt noen underveis:
Shirin Ebadi ble eskortert av Kjell Magne Bondevik, i anledning hennes besøk på Nobels Fredssenter.
1 comment
helga says:
feb 18, 2010
Skulle ønske jeg kunne vært der. Hadde jeg visst om det i litt bedre tid kunne vi flyttet hekleklubben dit. Vi har jo heklet på Afrikansk uke på Litteraturhuset, så hvorfor ikke her også…
.-= helga´s last blog ..Et nytt liv? =-.