Det var sånn jeg så for meg papirlappene vi ville bli nødt til å etterlate oss, Håkon og jeg, der vi tappert kjempet oss gjennom snø til midt på lårene (minst), i søken på ski-veien fra Korsvoll til Sognsvann: «Vi har gått oss vill. Kjemper videre, men har ikke stort håp.»
Vi hadde hørt at andre hadde gjort turen før, men aldri møtt noen som hadde klart den. Allikevel hadde vi begitt oss ut på de ukjente turers mor, satt ut på denne monumentale inkarnasjonen av en villmarks-ekspedisjon. Lars Monsen og Nordkalotten kan ta seg ei bolle.
Etter en lang og strabasiøs etappe forbi både Korsvoll Skole og barnehagen nedi veien, befant vi oss nå langt ute i skogen bak Langmyrgrenda. Vi måtte stanse og innse det: Vi hadde gått oss vill. Nå var det opp til oss. Nå hadde vi bare oss selv å stole på. Og selv om vi hadde gått langt, selv om kreftene begynte å ta slutt, selv om det var blitt overskyet så navigasjon etter solen ble vanskelig, trodde vi, nei, visste vi, at vi snart var fremme – at vi måtte holde ut.
Og det var verdt strevet. Etter en lang, strevsom kamp gjennom de Nordbergske skoger, vokste etterhvert et stort, hvitt bygg sakte opp foran oss idet vi kjempet oss gjennom snøen: Riksarkivet ved Sognsvann! Vi hadde klart det!
Det var først da jeg kom hjem igjen, og så utskriften av GPS-loggen, at jeg skjønte hvor flaks vi hadde som ikke frøs i hjel der ute:
Med stedsans som dette må det vel nemlig kunne sies å være et under at vi i det hele tatt fant veien til T-banen.
På Sognsvann møtte vi vår turcompadre Ane, og turen gikk inn i Fase 2: Sognsvann – Ullevålsseter.
Herfra fulgte vi oppmerket løype, og turen gikk fint. Ane stod for turens første velt:
Faguttrykket «fall» er nemlig forbeholdt de ulykker som skjer der løperen er i fart. Når løperen står helt – helt – stille, men allikevel ikke klarer å holde balansen, kalles det «velt». Det hele gikk imidlertid godt, takket være all den myke nysnøen som har falt de siste par dager. Etter kort tid var vi tilbake i sporet, og igjen på god fart mot Ullevålsseter.
Etter noen kilometer var det naturligvis også tid for turens første Kvikk Lunsj-pause:
Før vi vel oppe tok en fortjent pause med mat og snop:
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
