Hvorfor har vi arverett?

Hurra! En pensumrelevant artikkel på VG Nett/Dine Penger! Hvem i all verden skulle trodd. Jeg velger å ta det som en personlig oppfordring til å synse litt løst og fast om hensynene bak arveretten. Eksamensrelevant er det jo også – får jeg denne oppgaven på eksamen, kan jeg jo bare lime rett inn, eh? Perfekt!

Så, hvorfor har vi egentlig arverett i Norge? Hvorfor bestemmer staten og loven hvem som skal få eiendelene og verdiene våre når vi dør, og hvorfor legger den samme loven begrensninger på i hvor stor grad vi selv kan overstyre loven?

Advokat Audhild Freberg Iversen stiller i Dine Penger spørsmålet på en mer konkret måte: Er det på tide å fjerne forventningen man har om å arve sine foreldre når de dør?

Hun har nok et poeng i at loven ble laget i en annen tid. Arveloven ble vedtatt i 1972. Norge var en purung oljenasjon, vi var fortsatt et pietistisk og naivt idealist-land, vi led fremdeles under illusjonen om at vi selv måtte så for å få høste, vi trodde fortsatt vår personlige innsats var god for noe, og vi tok fremdeles vare på hverandre, også innad i familien. Foreldregenerasjonen overlot driften av gård og hus og hjem til den oppvoksende generasjonen, og flyttet selv opp på loftet. Der ble de pleiet, matet og tatt hånd om av de oppvoksende selv. Livet og hverdagen var et slit, man måtte løpe mer og sove mindre for å rekke over alt (selv om man verken trengte å sjekke Facebook eller Twitter fire ganger om dagen), men selv om livet var et slit var det greit. For det første skulle det være sånn, og for det andre visste man at jo mer foreldrene hadde igjen når de døde, jo mer arvet man.

Idag er hele tilværelsen et samlebånd.

Avstanden til år 2010 føles enorm. Idag er hele tilværelsen et samlebånd. Barna rekker bare såvidt å tørke etter fødselen før de styves inn i barnehager og fritidsordninger. Under oppveksten gjennomorganiseres de i skole og fritidsaktiviteter, foreldrene kikker innom iblant på premieutdelinger og skoleavslutninger, i tillegg til at de kanskje følger med på bloggen eller facebook hva avkommet ellers driver med (ved siden av å pleie sin egen nettidentitet, såklart). I forhold til sine egne foreldre er det omtrent det samme; vi sier såvidt hei til foreldrene våre hver jul og sommer og snakker om hvor mye mer snø det var da vi var små, og en gang når de blir gamle er vi forberedt på å stå på skansene og kjempe i blod, svette og tårer for aldershjemplass til dem så vi aldri trenger å se dem igjen.

De sosiale båndene som før gikk vertikalt, oppad og nedad på tvers av slektsleddene i familien, er i større og større grad byttet ut av mer horisontale sosiale bånd, altså innad i hver enkelt generasjonen. Barna tilbringer mest tid med barna, ungdommen med ungdommen, de voksne med de voksne (kanskje med noen flere segmenter innenfor kategorien “voksne”), og de gamle tilbringer mest tid med andre gamle.

Og nå nærmer vi oss kjernen av Freberg Iversens poeng. For, når de gamle etter et langt og hardt liv plutselig er i en situasjon der deres nærmeste ikke lenger er deres egne barn og deres egen familie, men derimot romkameraten på pleiehjemmet, naboen i Spania, eller kanskje venninnegjengen man møter til kaffe og sladder hver torsdag – hvorfor i all verden skal loven påtvinge deg å når du dør gi bort 2/3 av alt du eier til barna du bare såvidt husker hva heter?

Det hele fremstår som relativt urimelig, gjør det ikke? Hvordan i all verden kan en ordning som dette forsvares?

Først og fremst bærer lovgivningen preg av at loven er gammel. Selv om 1972 er et årstall som for de aller fleste føles som i går (eller i det minste er et år og en periode som ikke ligger altfor langt unna i tid), har det skjedd mye siden den gang. For eksempel var det langt mindre vanlig å ha så store verdier at det ble snakk om noe særlig å testamentere bort i det hele tatt i 1972. Etterhvert som årene har gått har flere og flere fått stadig større og større verdier mellom hendene. I samme takt har ønsket og behovet for å bestemme hvem som overtar verdiene når man dør blitt stadig større. Kanskje var ikke lovgiver forutsigende nok når de utformet loven?

I samme åndedrag er det også verdt å nevne at loven faktisk er i utvikling. Etter dagens lov har barna maks krav på en million hver, selv om 2/3 av arven er betydelig større. Denne begrensningen kom ikke før Lex Michelsen i 1918. Før den tid måtte man altså overlate 2/3 av formuen til barna uansett hvor stor sum dette måtte utgjøre. I dag begrenses denne summen til en million pr barn. I dette tempoet må vi kunne forvente en tilsvarende innstramming igjen cirka rundt 2020. Her gjelder det altså å holde seg i live lengst mulig!

Det må også tas med i betraktningen at pliktdelsreglene bare gjelder i de tilfeller der foreldrene ønsker å testamentere. Det skjer riktignok oftere og oftere, men fremdeles gjøres de fleste arveoppgjør uten testament i det hele tatt. Og da får barna enda mer – 3/4 av dødsboet, istedet for de 2/3 de har krav på når det foreligger testament. Og poenget med denne passusen (for et fantastisk juss-ord!) er naturligvis ikke å påpeke at det kunne vært verre, men heller å påpeke at pliktdelsreglene ikke er et problem for veldig mange. Av de som testamenterer må man også anta at det for det store flertall faktisk er helt OK å gi barna sine storparten av arven.

At barna uansett er sikret arv vil også fungere som et vern overfor barna.

At barna uansett er sikret arv vil også fungere som et vern overfor barna. Man kan enkelt se for seg at foreldre vil kunne true med å gjøre barna arveløse av varierende årsaker, for eksempel dersom de ikke finner seg en annen ektemake, dersom de ikke bekjenner seg til en bestemt religion, eller lignende. Med pliktdelsregler demper man foreldrenes mulighet til å påvirke barnas livsførsel med arvetrusler som brekkstang. I tillegg vil pliktdelsreglene verne barna mot skjevfordeling søsknene imellom, og på samme vis motvirke at et av barna for eksempel på bekostning av de andre innynder seg hos foreldrene. Og til slutt kommer poenget om at det å få barn er et stort ansvar, og at det er et mellommenneskelig forhold som er ment å vare livet ut.

I tillegg må man vurdere lovens oppdragende effekt. Kanskje vil en arveordning som den vi har virke stimulerende for å motvirke ytterligere utvikling i avstanden mellom generasjonene. Kanskje vil barna (som forøvrig i de fleste arveoppgjør er i 50-60-årene), om ikke annet så i det minste av skam og plikt med tanke på en mulig fremtidig arv, jobbe hardere for å pleie en faktisk og reell kontakt med sine foreldre. Kanskje er formalitetene rundt arv noe som kan bidra til å knytte tettere bånd mellom generasjonene. Og ikke minst: Kanskje vil de i større grad bidra til å vedlikeholde og støtte opp under barndomshjemmet (evt foreldrenes nye bolig) fordi de vet at jo mer de bidrar, jo større blir arven.

Avslutningsvis er det også verdt å nevne at foreldrene rår fritt over sin egen formue i live. Dersom de ønsker å tilgodese allverdens venner og bekjente på bekostning av sine egne barn står de altså helt fritt til det – så lenge de gjør det mens de fortsatt lever. Men da blir kanskje prisen for å være god mot vennene sine for høy?

Muligens relaterte innlegg:

1. Hvorfor lar vi det skje igjen?
2. Hvorfor stoppe ved 56 aviser?
3. Grunnene til hvorfor jeg liker NetCom
4. COP15: En fantastisk helg i København – og hvorfor norsk media er på jordet
5. Hvorfor det er greit å jukse og stjele