Vi står på randen av en potensiell ny gigantisk humanitær naturkatastrofe etter nattens monsterjordskjelv8,8 på Richters skala i Chile. Det er bare uker siden vi så en tilsvarende katastrofe på Haiti. Konsekvensene var enorme, omfanget ubegripelig, og selv år og tiår etter at vestens TV-kameraer og journalister har reist hjem, vil katastrofen prege samfunnet der. Også tsunamien i 2004 huskes av de fleste som en uforståelig stor og uhåndterlig katastrofe.

Hva er det egentlig med oss selv som er så appelerende?

Men en ting er felles uansett hvor stor ulykken er og hvor fjernt fra vårt lille land den har skjedd: En død nordmann selger bedre enn 250.000 døde asiater. Eller Haitianere. Eller Chilenere.

For hver gang en katastrofe rammer et annet land, fylles avisene av nordmenns beretninger om den. Naturligvis får vi også høre om de hundrevis, tusenvis eller hundretusenvis av lokalt rammede også. Men hovedsakene handler alltid om oss selv. Naturligvis også idag.

Hva er det egentlig med oss selv som er så appelerende? Hvorfor er det mer dramatisk om en mann fra Kløfta er savnet, enn om 75 Chilenere er døde? Hvorfor presenteres vi for enkeltskjebner og detaljutsnitt istedet for helhet og overblikk?

Muligens relaterte innlegg:

  1. Hvor mye bedre kan nettbankene bli?
  2. Simpsons bedre Norges-reklame enn Rybak
  3. Dårlig forskning ikke bedre i avisen
  4. Boligstoff selger. Og Madeleine, da.
  5. Nu gaar alt saa meget bedre