Those who don’t build must burn.  It’s as old as history and juvenile delinquents.

Fahrenheit 451 er temperaturen bokpapir tar fyr på. I denne romanen møter vi brannmannen Montag, som, i en udatert fremtid, har som jobb å brenne de bøkene som har blitt forbudt. Hvilket, stort sett, ser ut til å være de aller, aller fleste.

Sammen med resten av brannmannskapene og en bisarr, robot-aktig krysning mellom en edderkopp og en sporhund, sørger han for at byen han bor i er kjemisk fri for bøker. Via tips fra bekymrede naboer eller den intense luktesansen til robothunden sporer de opp hver eneste bok som finnes. Bøkene møter en ublid skjebne. Sammen med huset de ble funnet i, blir de satt fyr på. Ofte  sammen med menneskene som eide dem, som ikke ser noe poeng i å leve i et samfunn som forbyr og brenner bøker.

Ingen etterspør noe annet enn den søpla de hver dag, døgnet rundt, blir servert

Igjen sitter innbyggerne med enorme TV-skjermer (gjerne på alle stuens fire vegger), konstant radio via små propper i ørene, og innholdsløse samtaler med hverandre om rykter, sladder, kjendiser og programmene de har sett på TV. De få gangene Montag går gatelangs om kvelden risikerer han livet fordi ingen lenger bryr seg om å kjøre rundt fotgjengere – det er mye morsommere å kjøre på dem. Og hele tiden hører de militærflyene som suser over dem – det brygger til krig av en eller annen global karakter, men mer enn dette vet de ikke.

Merkeligst av alt, oppdager etterhvert Montag, er at ingen bryr seg. Etter å ha møtt den snodige, men tankevekkende nabojenta Clarisse, innser han at verden er frarøvet ethvert potensiale for vekst, glede, tilstedeværelse og lykke. Allikevel later folk flest til å være urovekkende likegyldige. Ingen etterspør bøkene. Ingen etterspør tankene. Ingen etterspør noe annet enn den søpla de hver dag, døgnet rundt, blir servert gjennom skjermene, øreproppene og de innholdsløse samtalene de fører med hverandre. Og når ingen bryr seg, er de som forbyr bøker urovekkende nære å lykkes. Når ingen ønsker forbudet vekk, er forbudet ikke lenger nødvendig.

Fahrenheit 451 er en bemerkelsesverdig bok.

Fahrenheit 451 er en bemerkelsesverdig bok. Ikke først og fremst for måten den kritiserer samfunnet på, eller for det litt upolerte og famlete språket. Men først og fremst fordi den er skrevet i 1953, og allikevel føles dagsaktuell når jeg leser den i 2010. Ray Bradbury har truffet blink på skremmende mange av fremtidsvisjonene sine. Vi leser riktignok fortsatt bøker, og om de er på papir eller skjerm spiller liten rolle. Men fylles ikke stadig mer av tiden og oppmerksomheten vår opp av uvesentligheter? Hvor mye av tingene vi tenker og funderer på dreier seg om ting som gjør samfunnet bedre, og hvor mye gjør det enten dårligere eller mer stillestående? Etterhvert som TV-ruten fylles opp av stadig mer Paradise Hotel og intrigemakerier, når alt vi leser om i avisene er hvilke kjendiser som er venner med hvem – bygger vi virkelig det samfunnet vi mener er best for de som kommer etter oss? Gjør vi alt vi kan for at flest skal ha det best mulig?

Montag oppdager etterhvert at samfunnet han lever i ikke kan forbli som det er, og bestemmer seg, uten at jeg skal røpe altfor mye av handlingen, for å gjøre helt andre ting enn å brenne bøker. På sin vei møter han Faber, en gammel universitetsprofessor, som har en treffende analyse av samfunnet. For, i tillegg til at ingen leser bøker lenger, og at all informasjon kommer gjennom meningsløse TV-såper, er det aldri stille lenger. Man har aldri tid til å tenke tanker på egen hånd, og i tillegg har man aldri tid til å fordøye og fundere på de inntrykkene man har fått. Man lever i en konstant strøm av ny informasjon, viktig eller uviktig, og rekker aldri å ta styringen selv, man rekker aldri å fordøye. Resultatet blir at man bare forholder seg til  hvaenn man får puttet inn i hodet, og aldri er kritisk, aldri er avventende, aldri er oppfinnsom, aldri er impulsiv.

Alt i alt absolutt en bok som er verdt å lese!

Noen frittstående utdrag:

It’s not books you need, it’s some of the things that once were in books. The same things *could* be in the «parlour families» today. The same infinate detail and awareness could be projected through the radios and televisors, but are not. No, no, it’s not books at all you’re looking for! Take it where you can find it, in old phonograph records, old motion pictures, and in old friends; look for it in nature and look for it in yourself. (…) The magic is only in what books say, how they stiched the patches of the universe together into one garment for us.

Three things are missing.  Number one: Do you know why books such as this are so important? They have quality. (…) It has features. (…) Secondly: Leisure. We have plenty of off-hours. But time to think? If you’re not driving a hundred miles an hour, at a clip where you can’t think of anything else but the danger, then you’re playing som game or sitting in some room where you can’t argue with the four-wall televisor. (…) It rushes you on so quickly to its own conlcusions your mind hasn’t time to protest, «What nonsense!».

Muligens relaterte innlegg:

  1. Til hjertene
  2. Ingenting jeg skriver blir bra nok
  3. Til Gjenmæle – Andre Bjerke
  4. Tilbake!
  5. Jeg er ingen sniker!