Det kommer en dag..

Dommedagsklokken min sier at det er tolv timer og tjueni minutter igjen. For første gang på sju år skal jeg opp til eksamen i noe.

Forrige gang jeg hadde skriftlig eksamen var våren 2003. Jeg ble trukket ut til å ha eksamen i IT – systemutvikling. Jeg husker jeg ble usikker da jeg møtte opp eksamensdagen og så oppgaven. Skal vi bare gjøre det som står her?, tenkte jeg. Det måtte vel være mer enn det så ut som? Hadde jeg ikke fått alle arkene, kanskje?

Det viste seg at alt var som det skulle. Jeg løste oppgaven tre ganger, først i teorien, så i praksis, så enda en gang i praksis. Vi skulle lage et datasystem for en melkebonde. Klokken 10:30 reiste jeg meg, leverte, og gikk. Jeg fikk toppkarakter, og noen år senere fant jeg ut at læreren fremdeles brukte oppgaven min som eksempel.

Jeg har aldri følt meg så trygg på noe som helst som den eksamensdagen. Jeg har vokst opp foran datamaskinen. Jeg hadde laget den type systemer i årevis allerede før jeg begynte med faget på videregående. Jeg mestret både pensum og det meste som lå utenfor til fingerspissene.

Vi kan få oppgaver i morgen som vil gjøre at jeg reagerer på samme måte som på IT-eksamenen på videregående – hvor utfordringen helt enkelt består i å gjøre det vi blir bedt om, ikke å vite hvordan man skal gjøre det. Enkelte områder av jussen har jeg stålkontroll på – tror jeg. Men samtidig vet jeg også godt at vi kan risikere å få oppgaver jeg overhodet ikke har noen forutsetning for å mestre.

Det er all grunn til å være stresset nå. Eksamenen omfatter 50 studiepoeng. Et helt år – to hele semestere – har gått med på å gjennomgå stoffet. Det innebærer ikke bare at mengden stoff jeg bør ha kontroll på er enormt stort og omfattende, det betyr også at det å måtte ta eksamen om igjen vil være langtekkelig og krevende også.

Allikevel klarer jeg ikke helt å la meg stresse. Kanskje er jeg for gammel til å innse rekkevidden av en eksamen? Eller for ung. Eller for naiv. Eller godtroende. Eller for godt vant? Jeg er vant til å ha flaks i de tingene jeg foretar meg. Hovmod står for fall. Kanskje får jeg et skudd for baugen i morgen.

I alle tilfeller håper jeg å holde hodet kaldt. Uavhengig av hvor mye man faktisk kan, er det uansett aldri til hjelp å få panikk. Noen ganger må man bare gjøre det beste ut av forutsetningene man møter – og improvisere.

Tvi, tvi til meg – og de andre 199 som går opp til 1. avdelingseksamen i juss i morgen. May the force be with you!