Jeg og katten lekte gjemsel i dag. Den vant hver gang. Takket være den moderne teknologien kan du også være med.
Så, værsågod: Hvor er katten?
Joda, hun ligger bak bøkene i bokhylla, hun – på bildet over stikker ørene såvidt opp over den blå Gert Nygårdhaug-boka i midterste hylle, og nedenfor Momo/Den uendelige historien i øverste hylle.
Det ser ganske koselig ut, da, forøvrig. Egentlig er jeg litt misunnelig. Når jeg smugkikker inn til henne, der bak bøkene, vekkes et vagt minne av å bare være et par år gammel, av å gjemme seg på steder der de voksne aldri kunne finne deg, eller hvor det iallefall føltes som at de voksne aldri kunne finne deg – under senga, under bordet med den lange duken, eller kanskje bare bak en høy stol eller et en gardin.
Nå skal jeg liksom være voksen, men allikevel er det noe spennende og tiltalende med følelsen. Kanskje savner jeg muligheten til å kunne avgrense verden og universet? Når man er fire år gammel og har hengt et stort, blått teppe over to stoler sånn at hele verden blir borte når man sitter under det, kan man glemme hele verden og drømme seg vekk til hvor som helst på kloden på en og samme tid. Verden og universet er under kontroll, ingenting som eksisterte før man tok plass under teppet spiller noen rolle lenger, for her inne, i blåskjæret, er man det eneste og den eneste som eksisterer. Kanskje sammen med Donald-bladet man snek med seg inn, lekebilen eller brio-toget, men i alle tilfeller – man har kontroll på absolutt alle faktorer som kan tenkes å påvirke tilværelsen.
Jeg tror jeg savner den følelsen litt. Jeg er liksom voksen nå. Selv om jeg gjemmer meg under tepper, eller krabber under bordet, eller legger meg under senga, får jeg aldri lenger følelsen av at universet bare er det jeg kan se og høre omkring meg. De tingene som gnager meg ellers, gnager meg også når jeg gjemmer meg. Kanskje er jeg ikke lettlurt nok lenger. Eller: Kanskje har jeg glemt hvordan man glemmer. Kanskje er det prisen man betaler for å bli voksen? Noen ganger skulle jeg ønske jeg var barn igjen.
Eller en katt.
Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg legger merke til at du setter alle bøkene fremst på bokhyllen, Jeg er alltid litt i tvil hva jeg skal gjøre, men har en tendens til å sette de bakerst. Tror jeg liker følelsen av å kjenne bokkanten treffe veggen. Problemet er jo da at de ikke lenger står kant i kant, men ulikt siden de har forskjellig størrelse.
Vet ikke hva det betyr, men det er interessant og tyder på at du har bedre ordenssans enn meg. Og at du kanskje tenker litt mer langsiktig (penere på sikt enn det kortvarige gleden av å føle at de står godt på plass.)
Tja, det er jo mange fordeler med å ha bøkene helt inntil bakveggen også, da. Man kan legge ting på hyllene foran dem, for eksempel. Og i den grad de tingene man ender opp med å legge der er artifakter som antyder en viss form for personlighet, må man jo kunne si at det kan ha en slags mening.
Men man får jo et problem, som du sier, med å sortere bøkene, da. Dersom man er typen som sorterer bøker etter dybde i tillegg til høyde, da. Eventuelt kan man jo sortere alfabetisk og ikke ta hensyn til verken høyde eller dybde, men da blir jo ting ofte litt tilfeldig.
Så mange muligheter.
Jeg vil bare presisere at det ikke nødvendigvis er Eivind som har sortert bøkene slik. I hylla som han selv har ansvar for, ligger det derimot masse skrot, og det ser ikke så pent ut.
Det finnes en kombiløsning. Nemlig å la de dypeste bøkene bestemme hvor langt “fremme” på hylla bøkenen skal stå. Da får man i pose og sekk. BÅDE pen jevn kant OG plass til rot og skrot foran. Usikker på om det er en bra ting egentlig.
Hilsen Elisabeth (syklig-forhold-til-bokhyller)-Fjørtoft
Elisabeth Fs siste blog ..Og SÅÅÅÅ fekk dei opp rota