Jeg leser mer enn jeg skriver, jeg lytter mer enn jeg prater. Iblant må man finne ut hvor man er før man begynner å gå. Noen ganger tar jeg med meg kameraet når jeg forsvinner ut, andre ganger blir jeg bare hjemme. For bare en liten stund siden var det røde og gule blader som dalte sakte ned utenfor vinduet, nå er det små, avslappede flak av snø.
Det eneste man kan vite med sikkerhet er at tiden aldri vil slutte å gå.
Lyset på stekeovnen slukker, og jeg setter inn første brett med skillingsboller, store, runde, ekstra mye sukker og kanel, og mens de eser ut og blir brune der inne i varmen sitter jeg på kjøkkengulvet og grubler på fredagskryssordet i Haramsnytt. Nynorsk har aldri vært min sterke side, men hva rolle spiller det, ingen sjekker vel fasiten likevel.
Jeg smiler til fremmede på gaten, jeg reiser meg for eldre på trikken. Når jeg går på flyet smiler jeg alltid hei til mannskapet. Kaffe? Te? Og en liten bit fruktnøtt. Jeg liker å reise. Jeg liker å være på vei. Når man reiser vekk kan man glede seg til alt som er spennende. Når man reiser hjem kan man glede seg over alt som var bra, til kryssord og varme skillingsboller, og til å reise vekk igjen siden. Jeg er nesten alltid på vei et sted, sjeldent fremme. Sånn føles det i alle fall.
I mellomtiden har jeg en stadig større liste over ting jeg liker. Lyden av snø under skoene. Den siste til Maria Mena. Brev fra andre land. St.hanshaugen om morgenen. Glade historier fra mennesker jeg kjenner. Å gå sakte opp trapper. Kanskje ikke store og betydningsfulle ting. Men likevel ting jeg kan smile over når jeg legger meg. Det er flere ting å smile over enn man kanskje tror til å begynne med.
Klokken piper. Jeg tar skillingsbollene ut, setter et nytt brett inn. Kryssordet er løst, tiden er tom igjen, og omsider kan jeg begynne på Appelsinpiken enda en gang.