Maria Amelie, den papirløse jenta som ble kåret til Årets Nordmann 2010 av Ny Tid, er nå arrestert, og vil sannsynligvis sendes ut av landet i løpet av få dager. Reaksjonene er omtrent som forventet: Hun må få bli, hun er ressurssterk, hun er integrert, hun er akkurat den type innvandrer vi sier at vi ønsker oss. I tillegg kommer sammenligningene med Krekar og krigsforbrytere, som får bli i Norge på ubestemt tid. Hvis kriminelle får bli, hvorfor sendes denne søte og koselige jenta vi alle har fått bli kjent med hjem igjen?

Personlig er jeg litt delt i spørsmålet. Jeg er enig i at Maria Amelie virker som en ressurssterk og oppegående jente som tilsynelatende bidrar positivt til samfunnet rundt seg.

Hva skal kreves for å få opphold?

Men samtidig er det fremdeles slik at hun har søkt om asyl/opphold, og fått avslag på søknaden.  Det vil si at de faglige enhetene som vurderer slikt i Norge har gjort en vurdering av hennes historie og bakgrunn, og kommet frem til at hun ikke har noe behov for å få bli her. (Eller kanskje heller: At hun ikke har noe behov for å kunne forlate landet hun kommer fra.)

Folket i Norge har, gjennom Stortinget, oppstilt regler for hvilke vilkår som må være oppfylt for at mennesker fra andre land skal få opphold i Norge. Maria Amelie oppfyller ikke vilkårene. Bør ikke saken dermed være avgjort?

En bemerkelsesverdig historie

Tilsynelatende ikke. Maria Amelie har en bemerkelsesverdig historie. Selv uten papirer har hun gjennomført både videregående skole og høyere utdanning. Hun snakker perfekt norsk, og har til og med gitt ut en bok om hvordan det er å være papirløs. Lille julaften deltok hun i NRK-programmet «Kvelden før kvelden». Etter alle solemerker er hun blitt norsk, og all medieoppmerksomheten later til å ha gitt henne en spesiell plass hos de fleste – iallefall etter protestgruppene og -meldingene på facebook å dømme. Hun ble også kåret til Årets Nordmann 2010 av bladet Ny Tid.

Men igjen blir spørsmålet hva som skal kreves for å få opphold i Norge. Jeg lar meg imponere over historien til Maria Amelie. Det er mange som istedet for å holde motet oppe og kjempe, og istedet for å skape seg en tilværelse og en ressursbakgrunn, ville kollapset i passivitet. Etter å ha hørt historien hennes noen uker før jul, forstår jeg at det norske asylinstituttet later til å være konstruert for å bryte folk ned. Maria Amelies historie er imponerende.

Oppmerksomhet og sympati

Allikevel: Dersom grunnlaget for at Maria Amelie skal få bli er at hun har lært seg språket og har fått seg en god utdannelse og et sterkt nettverk – skal vi da åpne for at alle andre som har oppnådd det samme også skal få bli? Eller er det den følelsesmessige tilknytningen til henne etter bokpublisering og all medieoppmerksomheten vi legger til grunn for vårt krav om at hun må få fortsette å være her? I så fall vil jeg tro at både forlag og store mediehus vil merke en økt pågang av papirløse og asylsøkere som også har sterke og imponerende historier, som også vil kjempe seg vei inn i den norske folkesjela.

Jeg synes ikke vurderingen av om noen skal få opphold bør gjøres utifra hvor stor mediekampanje de klarer å lansere, om de får utgitt en bok, eller om de mottar kåringer. Jeg synes vurderingen fremdeles bør gjøres av de instansene som har ansvar for å gjøre disse vurderingene, som har erfaring og sammenligningsgrunnlag, og et faglig bakteppe for å avgjøre hvor farlig eller ufarlig det er i vedkommendes hjemland.

Det egentlige spørsmålet

Det egentlige spørsmålet er om vi vil forholde oss til den generelle regelen som skal virke i alle tilfeller, eller om vi vil se på resultatene av regelen i enkeltsaker.

Er det sånn at vi alle er enige om at bare de som virkelig trenger det må få bli i landet, helt til vi får servert historien om en av dem som ikke nådde frem? Eller, med andre ord: Protesterer vi nå fordi vi er uenige i den generelle regelen, eller fordi vi er uenige i utfallet i nettopp Maria Amelies sak?

Jeg er helt sikker på at vi ville følt omsorg og sympati med veldig mange av de som får avslag og må tvangsreturneres, dersom vi fikk deres historie servert gjennom bøker, avisoppslag og i koseprogram på NRK lille julaften også.

Bør de da også få bli?

Muligens relaterte innlegg:

  1. Hva skal vi med kunnskapen vi krangler om?
  2. Hvor skal vi ta MVA-milliarden fra?
  3. Todays pictures
  4. Lesetips: Når alt skal feires med sjampis
  5. Hvordan omgå datalagringsdirektivet (DLD)?