Det skjer minst to spennende ting i mobbe-sfæren for tiden. For det første har VG Nett satt igang en innholdsløs slagordkampanje. For det andre diskuteres det i blogger og aviskronikker om mobbing er noe man blir utsatt for, eller noe man lar seg selv blir utsatt for.

Nei til mobbing, ja til godt vær

Det første først: VG Nett har gjennom sin «Bry deg»-kampanje fått med seg mer enn 80.000 facebook-brukere på eden om å aldri mobbe noen, og å gripe inn hvis de opplever at noen mobbes. Hvilket selvfølgelig er veldig flott. De aller fleste vil nok instinktivt kjenne at de er mot mobbing. På samme måte vil de aller fleste ønske å være en som «bryr seg».

Men hva innebærer det egentlig? Hva er mobbing? Hva innebærer det å bry seg? Nøyaktig hva er det disse 80.000 menneskene har lovet å gripe inn overfor, og å aldri utføre? Systematisk, ondsinnet, nedverdigende behandling av andre? En og annen ondsinnet kommentar når man har en dårlig dag og trenger å være ekkel mot andre for å føle seg litt bedre selv? Slengkommentarer man selv ikke mener noe som helst vondt med, over lunsjbordet på jobben eller i kantina på skolen? Spøkefulle kommentarer avsagt i beste mening, men som virkelig treffer den man sier det til uten at man er klar over det? «Mobbing» er et innholdsløst begrep. Hver enkelt fyller det med egne assoiasjoner og erfaringer, og hver enkelt vil mene at det består av ulike ting. Det gjør det vanskelig å si nøyaktig hva man er mot når man er «mot mobbing».

Videre er et spørsmål om kampanjen egentlig gjør noe fra eller til, sett bort ifra å generere noen flere skandaleoppslag i VG. Har noen av de 80.000 signerende vært mobbere, og nå sluttet, fordi de etter å ha sett et banner på landets største nettavis har bestemt seg for å slutte å være ekkel, og begynne å bry seg? Eller har vi nå bare omsider fått et register over mennesker som uansett er enige i denne vage og udefinerte programerklæringen? Og er det sånn at alle 80.000 av de som har signert virkelig har tenkt over og tatt inn over seg hva de egentlig mener med å signere oppropet? Har de gjort seg opp en mening om nøyaktig hva mobbing er, hvilke konkrete ord eller handlinger som inkluderes og ikke, og i hvor stor grad de selv kan falle innenfor kriteriene? Eller føles det bare bra å stå som medlem av en gruppe man kan assosiere positivtet og omtanke til?

Problemet med mobbing, og kampanjer mot mobbing, er at begrepet kan bety så  forskjellige ting fra person til person. Det noen vil kalle spøk og moro vil oppleves som mobbing av andre. At 80.000 mennesker signerer et opprop om at de aldri skal mobbe noen, og lover å gripe inn om de opplever mobbing, sier oss egentlig ikke så veldig mye – bortsett fra at 80.000 mennesker føler seg som ikke-mobbere og omtenksomme.

Mobbing er fremdeles et vagt og udefinert begrep. Mobbing er fortsatt vanskelig å håndtere, kanskje nettopp fordi «mobbing» blir et innholdsløst sekkebegrep som lar oss legge vidt forskjellige ting i kampanjer, manifester og regler. Å si at man er mot mobbing blir for meg som å si man ønsker seg godt vær. Man har egentlig ikke sagt noe som helst om hva man rent faktisk mener – godt vær for bonden er noe annet enn det er for strandfolket. Mobbing er noe annet for meg enn for deg, og noe annet for mobberen enn mobbeofferet.

Å diskutere «mobbing» i den tro at man diskuterer nøyaktig det samme fenomenet er så godt som håpløst.

Å bli mobbet / å la seg mobbe

Og nettopp det kommer kanskje til syne i debatten i kjølvannet av innlegget fra psykolog Jan Atle Andersen i Aftenposten, der blant annet en av mine store mobbeforebyggingsforbilder, Kristin Oudmayer, er aktiv – selv om jeg er til dels uenig med henne akkurat her.

Andersen mener han iløpet av 26 års praksis bare har sett to tilfeller av mobbing, og at folk «lar seg» mobbe mye mer enn de trenger. «Ord har bare den makt som mottakeren gir dem. Å tro noe annet minner mer om voodoo», sier han blant annet. Og videre: «Mange sier de blir utsatt for mobbing og sier at de er såret. Om man går til kjernen av problemet, viser det seg ofte at personen som mener seg krenket, egentlig bare er sint og furter. Furting er ikke sykmeldingsgrunn».

Oudmayer er rystet, og svarer med at det «aldri [må] bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser», og at «mennesker som blir mobbet, som regel ikke har mulighet til å komme ut av offerrollen ved å endre væremåte».

Men snakker de egentlig om samme ting?

Mitt inntrykk er at Andersen snakker utelukkende om sårende og nedsettende kommentarer, mens Oudmayer også inkluderer for eksempel utestenging og utfrysning, og kanskje også fysisk mobbing.

For om vi overser fysiske handlinger det er vanskelig (men ikke umulig!) å riste av seg og overse, og holder oss til kommentarer og bemerkninger, er jeg langt på vei enig med Andersen. Det er viktig å huske at man selv har en viss bestemmelsesrett over hvordan man vil reagere på omgivelsenes oppførsel. At noen sier du er tjukk betyr ikke nødvendigvis at du er tjukk. At noen kaller deg teit betyr ikke nødvendigvis at du er teit. Hver gang noen uttrykker sin mening om deg, har du faktisk selv en viss mulighet til å velge hva du vil at det skal bety for deg. Du har mulighet til å bruke andres nedsettende utsagn både om deg selv og andre til å justere ditt inntrykk av vedkommende, istedet for å la det justere ditt inntrykk av personen de snakker nedsettende om. Eller med andre ord: Du har mulighet til å velge om du skal la det si mest om deg, eller mest om den som oppfører seg dårlig.

Og er du i en situasjon hvor du blir mobbet, og kanskje spesielt hvis du er uten mulighet til å gjøre noe med det, er dette kanskje et av de mest kraftfulle virkemidlene du har.

Du har selv en viss kontroll over hva du vil slippe inn i din egen bevissthet, hva du vil forholde deg til, hvordan du vil forholde deg til det, hva du vil la det bety for deg. Som William Ernest Henley skriver i diktet Invictus: I am the master of my fate: I am the captain of my soul. Invictus er forøvrig latin for «ubeseiret».

Jeg sier ikke at mennesker som mobbes skal føle seg skyldige om de ikke klarer eller orker å sortere ut ting som dette. Eller at det er greit å mobbe. Mobbing kan gå så langt, foregå over så lang tid, i et slikt omfang, og av så mange, at man blir motløs, nedbrutt, og ikke finner krefter til å gjøre noe med situasjonen. Men jeg tror en bevisstgjøring om tenkesett som dette kan være minst like viktige virkemidler for å redusere skadevirkninger av mobbing som kampanjer og manifester som tar sikte på å utrydde mobbing. Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen. Om å gripe rattet og ta styring på sin egen situasjon, istedet for å la seg forme og definere av omgivelsene. Oudmayer skriver at mennesker utsatt for mobbing er opptatt av å ikke føle seg som ofre. Er det ikke nettopp da viktig å gripe de virkemidler man har for å redusere betydningen av mobbingen? Å frata mobberne den makten de i utgangspunktet har, ved å definere angrepene deres som innholdsløse, meningsløse, som noe man overhodet ikke tar inn over seg?

Om Bondevik og VG Nett vil lansere manifester og kampanjer som søker å redusere omfanget av mobbing, tror jeg Andersens innspill vil være minst like verdifullt, fordi det kan bidra til å redusere betydningen til den mobbingen som fremdeles vil finne sted, selv etter manifester og kampanjer.

Alt man kan lære av House

Og til slutt, klønete oversatt og fritt etter hukommelsen, et sitat fra den fantastiske TV-serien House, fra scenen der House konfronterer Foreman med at Foreman vurderer å si opp og finne seg en annen sjef enn House:

House: Synes du han er en bedre lege enn meg?
Foreman: ..?
House: Det går fint. Bare si det. Det vil ikke endre mitt inntrykk av meg. Det vil endre mitt inntrykk av deg, forøvrig. Men det igjen bør jo ikke endre ditt inntrykk av deg. Heh. Fiffig, hva?

Muligens relaterte innlegg:

  1. Mest lest..
  2. Mobbing. Speil!
  3. Den store mobbebloggen – bidra!
  4. Godt besøkt
  5. Du kan få til alt! (Godt nytt år)