Jeg har ikke sett henne på 11 år. Nå står hun noen få centimeter fra min bils høyre fremskjerm, på en rød damesykkel med kurv og bagasjebrett. Vi venter begge på grønt lys. Hun ser fremdeles sint ut. Hun ser fremdeles ut som en som aldri i verden ville finne på å smile til deg. Og i hvertfall ikke meg.

Lyset skifter sakte, fra rødt, til gult, til grønt. Hun tråkker avgårde, sakte først, så fortere og fortere. Jeg nøler et sekund. Nå har hun kommet halvveis over krysset. Så, uten at jeg helt rekker å tenke meg om, tråkker jeg gasspedalen hardt i gulvet, og legger rattet ørlitegrann til høyre. Hun rekker ikke engang å svinge unna, jeg treffer sykkelen hennes bakfra, hun velter opp på panseret, ser lattervekkende uelegant ut der hun skrævende sklir over panseret og inn i frontruta mi, før jeg bråstopper og hun ramler ned på bakken foran bilen. Jeg ler høyt og triumferende av min egen fortreffelighet.

Bilen har stoppet midt i krysset. Hun ligger foran den. Sykkelen ligger noen meter bak oss, bøyd og ødelagt. Biler har stoppet og folk har begynt å strømme til. De står i en ring rundt henne, noen har bøyd seg ned og tørker blod fra et kutt i panna, andre spør om armen gjør så vondt at hun tror den er brukket.

Et øyeblikk lurer jeg på om jeg har overdrevet, om jeg har gjort noe dumt. Jeg rister usikkerheten av meg, stiger sakte ut av bilen, og med en indignert mine går jeg bort til henne og sier med irritert røst:
- Kanke drive og sykle midt i veien vøttø!

Fra asfalten kikker et forslått kvinnemenneske opp på meg, og mitt selvsikre ansiktsuttrykk blir raskt et annet. Av alle tidspunkt å ta feil av folk på..

Muligens relaterte innlegg:

  1. Vi sees i neste kapittel
  2. Kapittel 10. Eller 6. Eller begge deler.
  3. Første kapittel
  4. Helland igjen + neste kapittel
  5. Russerne kommer