- Har du noen siste ord? spør den, og stirrer opp på meg. Lovsamlinga ligger sammenslått på bordet og ser urovekkende livløs ut, men hørte jeg den ikke akkurat prate, lurer jeg, det er siste kvelden før eksamen og tydeligvis på tide å legge seg snart.
Bortsett fra den konstante surringen fra baderomsvifta er leiligheten fullstendig stille, jeg kunne hørt en knappenål falle, men jeg har ingen knappenål, jeg har bare lovsamlinga mi, eller faktisk to lovsamlinger, og en traktatsamling, en eøs-tekstsamling, en domssamling, to blå og en svart penn, korrekturlakk, markeringstusjer i seks forskjellige farger, tusjpenner i ni forskjellige farger, linjal, en pakke lefser, en pose tørket mango, en boks druer, to pakker tyggis, en hel haug paracet, drops, blåbær-bixit, og, ikke minst, et lommeur som kan vise meg tiden når de gamle eksamensvakt-damene river den kalde, livløse, avskrudde mobilen min ut av mine stive fingre før eksamen starter i morgen tidlig.
Lovsamlingen har ikke snakket til meg noe mer, og det passer meg igrunn helt fint, jeg er redd for å bli tatt for juks i morgen, noe jeg antar en snakkende lovsamling ville utgjort, og dessuten liker jeg ikke tonen dens. Hvadaforno, «siste ord», som at i morgen ikke blir en endeløs dans på roser, som at i morgen ikke blir som IT-eksamen på videregående: De deler ut oppgaven, jeg leser den, og tenker «hva, skal vi bare gjøre det som står på dette arket her?»
Man er virkelig trengt opp i et hjørne når selv lovsamlingen, et av mine få tillate hjelpemidler på eksamen, en av mine nærmeste allierte og forbundsfeller, min kanskje aller nærmeste venn, har begynt å stille spørsmålstegn ved sannsynligheten for overlevelse. Ekstra urovekkende er det fordi ingen kjenner innarbeidelsene mine bedre, ingen vet bedre hvor mye eller lite tid og oppmerksomhet den har fått. Er den i ferd med å begå mytteri, gjøre opprør, starte en opprørsbevegelse? Det neste blir vel at pennen streiker i protest, at klokken stopper, at kjekspakken ikke lar seg åpne, at domssamlingen forsøker å drukne seg sel…. hei, vent..!
Jeg slukker lyset og går og legger meg. Med hodet på puta, i trekken fra vinduet, på vei inn i søvnen, hører jeg lovsamlingen hviske fra stua: Det er vanlig å skrive testamente først, vet du…
