Christian Tybring-Gjedde skriver et høy-retorisk innlegg om islam, rasisme, og vestlige verdier i Aftenposten idag. Både det han sier, og måten han sier det på, er skremmende.

Du burde være redd

For det er ikke lenger snakk om å fremsette sin oppfatning av virkeligheten som grunnlag for sitt standpunkt. Tybring-Gjedde tar det et skritt lenger.

Frihetsverdiene våre er under økende press. Islamismen er på fremmarsj. Dette er vår tids største ideologiske utfordring. [...] vi som elsker Norge og Europa skal yte ekstremismen en så durabelig motstand at den tvinges inn i avkrokene til evig tid.

Hvem «våre»? Hva mener han med «Islamismen»? Tybring-Gjedde gjør det til et grunnleggende premiss for debatten at man bare kan «elske Norge og Europa» hvis man er mot «islamismen». Det er enten eller. Du kan ikke la være å hate islam, og samtidig ønske frihet, og elske Norge. Men et sånt standpunkt faller på sin egen urimelighet. Verden er ikke svart/hvit. Man kan ikke legge 1,2 milliarder mennesker i en og samme bås og komme unna med det. Spesielt ikke når båsen gis navn etter de mest ekstremistiske.

Og kanskje nettopp derfor er innlegget hans så skremmende: Hvis man godtar dette som grunnleggende premiss (og det er mer fort gjort enn man skulle tro, i en stresset mediehverdag), blir resten av innlegget hans lettere å svelge. «Selvfølgelig elsker jeg Norge!» tenker man, og glemmer innholdet i det han serverer etterpå.

Retorikkens mester

Han henter frem de mest dramatiske metaforer og sparer ikke på noe. I juni skal muslimske studenter i Norge fortsette sin «åpenlyse kamp» mot «våre» frihetsverdier, ved at en innleder skal «forpeste unge sjeler» på en konferanse. Det ligger mye makt i en ordbruk som dette. Den treffer oss rett der det beveger – i følelser og assosiasjoner. Hva om man sier det på en annen måte? Det skal stå en mann å snakke til studenter. Men, såklart: Det maner ikke frem frykten i oss.

Han har hentet frem metaforer vi ikke har sett eller hørt på flere titalls år. Nøyaktig hvor og når han har observert kreftene som «marsjerer taktfast» for å «utslette Norge» vet ikke jeg. Men det er heller ikke poenget hans. Det spiller ingen rolle hva som «marsjerer taktfast». Alt som «marsjerer taktfast» er skummelt. Spesielt når det vil «utslette Norge». Er du ikke redd? Du burde være redd.

Frykt er noe annet enn fare

Og nettopp det er også hovedpoenget hans. At vi burde være redde. Han har til og med sitert eposter han har fått fra mennesker som er redde.

Men igjen er Tybring-Gjedde skremmende manipulerende. Frykt og fare er to forskjellige ting. Mennesker opplever ofte frykt uten at vi er i reell fare. Mange er livredde for å kjøre bil, fly, krysse gaten, komme borti fremmede, badstuer og jegvetikkehva. Mange er redde for mørket. Til og med mange voksne. Det trenger ikke bety at det er noen reell fare.

Dette vet Tybring-Gjedde. Allikevel (eller kanskje nettopp derfor?) maler han med bred pensel opp bildet av hvor mange som «føler seg» redde her i landet. Alle telefonene og mailene han får fra vettskremte nordmenn. (Hvorvidt de har opplevd eller er blitt utsatt for skremmende ting, eller føler seg redde etter å ha lest innlegg fra folk som Tybring-Gjedde, er uvisst.)

Tybring-Gjedde er offeret

Og skulle det være noen tvil: Tybring-Gjedde er offeret her. Det kan bare finnes ett offer i en debatt, og i denne debatten er det ham:

Skei Grande likestiller nemlig kritikk av islam med ”islamofobi” og ”rasisme” – endog ”stueren rasisme”. Hensikten er å true oss som forsvarer friheten og Norges grunnverdier til taushet. Vel, jeg kommer aldri til å tie. Kjærligheten til Norge og lidenskapen for frihet er naglet fast i min ryggrad for alltid.

Ikke bare er han offeret. Han fremstår nærmest – treffende nok – som en martyr. Vi kan stole på Tybring-Gjedde. Faktisk kan vi alle sammen krype inn i hans lune favn, og gjemme oss for alt det farlige i verden hos ham.

Og igjen virker det som at man ikke kan ha «kjærlighet til Norge» og «lidenskap for frihet naglet fast i ryggrad for alltid» (au?) uten å samtidig ta avstand fra islam. Igjen prøver han å erobre positivt ladede ord som egentlig ikke har noe spesielt innhold, til fordel for sitt eget standpunkt. «Du er vel for frihet? Du har vel kjærlighet til Norge?» – Selvfølgelig. «Da må du være enig med meg!».

Det blir for enkelt, Tybring-Gjedde. Det finnes flere friheter i verden enn din. Det finnes annen kjærlighet enn din. Og andres frihet og kjærlighet trenger ikke komme istedet for din. De kan komme i tillegg til.

Du kan ikke kreve eierskap på begreper som dette. Du argumenterer ikke. Du forfekter. Og det er nettopp derfor innlegg som dette blir så ekstra skremmende.

Islams makt

Tybring-Gjedde er også redd for Islams «makt»:

Etter å ha fulgt islams økende makt i Norge konstaterer jeg at det er en berettiget stigende uro blant folk flest for hva fremtiden vil bringe.

Hva slags makt tenker han på her? Politisk makt – representert ved det nær sagt totale fraværet av minoriteter i folkevalgte organer? Mediemakt – representert ved alle minoriteter som styrer avis- og mediehus? Igjen er han upresis, og sier egentlig ikke hva han sikter til. Kanskje fordi en påstand som det står seg bedre når den ikke må begrunnes? Før den fremstår tom og innholdsløs?

Og som alltid er det et morsomt tankeeksperiment å bytte ut begrepet «muslimer» i innlegget hans med «jøder».

Den åpenlyse parallellen

Det ligger en åpenlys parallell i innlegget til Tybring-Gjedde – og mange andre vi ser i disse dager. Og jeg vet at han ville funnet frem storkanonen og offer-rollen hvis han hadde lest dette, men det blir uungåelig.

Å systematisk definere «oss» som noe annet enn «dem», å stigmatisere og fremmedgjøre en hel gruppe mennesker basert på religion (som praktiseres forskjellig fra person til person og land til land), å spille så hardt på frykt, følelser, redsel, kamp om frihet, Norge og Europa – det hører ikke hjemme i Norge i 2011, det hører hjemme i.. ja. Jeg trenger sikkert ikke si det høyt engang.

Det er lett å sitte i etterkant av en stor konflikt og si at vi kan se at det gikk galt. Men vil vi være i stand til å kjenne igjen mønsteret og tegnene om vi går gjennom dem gradvis? Vil vi klare å se at vi har passert et punkt for hva vi synes det er greit å si om og gjøre overfor hverandre? Er vi forbi det punktet nå?

Jeg sier ikke at Tybring-Gjedde har startet verdenskrig med innlegget sitt, altså. Men jeg synes måten han snakker og argumenterer på minner skremmende mye om annen konfliktbyggende propaganda verden har sett før. Jeg mener – vi burde være redde, og bare han kan redde oss?

Tybring-Gjedde skremmer meg mer enn noen muslim noen gang har gjort. Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke han bidrar til å forbedre situasjonen, snarere tvert i mot.

Hva er planen?

Personlig har jeg mest lyst til å spørre ham hva planen hans er. Hva han ønsker å oppnå med dette, rent praktisk og konkret. Og hva alternativet hans er. Verden har blitt liten. Folk flytter på seg. Dette er verden. Dette er kortene du har fått utdelt. Hvordan vil du spille dem for å gjøre det beste utav det, Tybring-Gjedde?

Jeg vet iallefall hva jeg ikke ville gjort: Jobbet intenst for å bygge opp barrierer, hat, mistro, frykt og skepsis, slik at mennesker som kommer hit fra andre land og kulturer iallefall ikke blir like norske som oss. Slik at de iallefall ikke føler seg hjemme og velkommen.

Naturligvis finnes det motsetninger. Naturligvis finnes det utfordringer. Naturligvis finnes det både muslimer, kristne, jøder og ateister som er like ekstremistiske som Tybring-Gjedde. Men jeg nekter å gå med på at den rette måten å møte det på er å gjengjelde oppførselen, å gå i den motsatte grøften, å være like ekstremistisk selv, bareat med motsatt standpunkt.

I innlegget sitt skriver Tybring-Gjedde om innvandrere som kommer med rasistiske og nedlatende kommentarer om mennesker som er hvite. Vel, Tybring-Gjedde: Om de setter «oss» i bås like mye som du gjør med «dem», og de baserer sitt inntrykk på den oppførselen du utviser – da tror jeg nesten jeg ville vært fristet til å si stygge ting selv.

Muligens relaterte innlegg:

  1. Du blir ikke kneblet fordi noen er uenig
  2. Dette kunne jeg gjort for halve prisen!
  3. Valgkampen er i gang! Sukk..
  4. Noen ganger går det for langt
  5. Det var en gang..