Jeg er på sommerleir og står foran en utescene ved havet og griner, bandet ser ned, vokalisten synger en stille sang til minne om Utøya, sola er på vei ned i bølgene, jeg er i live, og noen ganger synes jeg jeg merker det ekstra godt.
Kanskje tenker jeg på den samme tosidige måten som tusenvis av andre gjør i dette øyeblikket, i disse dagene, i disse ukene: Ingenting her i verden handler om meg. Alt her i verden handler om meg.
For samtidig som at det aller viktigste er de store tingene, tingene som er viktig for alle - samholdet, kjærligheten, tryggheten, samfunnet, menneskene – blir også de bittesmå tingene så inderlig viktige, tingene som bare er viktig for meg. At jeg ikke utsetter det til en annen gang å fortelle folk at de er gode, at jeg er glad i dem, at jeg setter pris på dem. At jeg spør når jeg er bekymret for noen, selv om jeg ikke nødvendigvis tror det er noe galt. At jeg gir den ekstra klemmen. At jeg smiler til alle, spesielt når de ser ut som om de trenger det. At jeg gir mer. At jeg lar andre gi mer. At jeg er enda mer ydmyk, enda mer takknemlig. At jeg setter pris også på det vonde og vanskelige, at det kan være godt å lengte og savne, at alt kan brukes til noe godt. At jeg ikke bare tenker på å gi den hyggelige invitasjonen, sende det brevet, bli med på det fine, men også faktisk gjennomfører det.
Kanskje spiller det ingen rolle i det store bildet hva lille meg foretar seg, eller kanskje det gjør en evighet av forskjell. For å være på den sikre siden tenker jeg på om jeg gjør de riktige tingene, og om jeg gjør tingene riktig, jeg tenker på om jeg behandler menneskene rundt meg med den respekten og oppmerksomheten jeg synes de fortjener, jeg prøver å etterlate verden, både menneskene og stedene jeg møter, i enda litt bedre stand enn da jeg fant dem, og jeg husker på det som kanskje er aller viktigst av alt: Alt man gjør mot andre gjør man også mot seg selv.
1 comment
Audrey says:
aug 3, 2011
<3