Bloggere på blogg.no føler seg kneblet fordi annonsører trekker seg fra blogg.no etter deres blogginnlegg. «Bloggerne hevder de ikke har ment å provosere», skriver NRK. Det samme går igjen i kommentarfeltet i nettavisene: «Jeg sier jo bare hva jeg mener» – og da må det vel være greit?
Med utsagn som det, stiller de seg i samme bås som Tybring-Gjedde, som i en hel kronikk torsdag skrev noe sånt som «Jeg beklager at dere føler det på den måten». Tybring-Gjedde har klart å bruke hundrevis av ord på å skrive at han beklager uten å beklage seg, på å ta kritikk uten å ville endre noe – kort sagt på å fortsette den linjen av dobbeltkommunikasjon han etterhvert har blitt særdeles god på.
Men både bloggerne, nettavis-kommentatorne og Tybring-Gjedde gjør det samme: Nekter å inngi seg på så mye som et sekunds ettertanke på hvorfor noen kan ha blitt støtt av det de sa eller skrev. I tillegg er de ekstremt raske til å legge seg i offer-rollen når de blir motsagt, når de ikke blir trodd, eller når kommentarene og innleggene blir moderert rett og slett fordi de er for vidtgående.
Form og innhold
Selv når man legger retorikken og den språklige innpakningen til side, står man igjen med et budskap som avviker kraftig fra det de fleste andre holder for sant og riktig
For min egen del blir jeg både hos bloggerne, nettavis-kommentatorene og, dessverre i økende grad politikerne, skremt og provosert av to ting: For det første det faktagrunnlaget og den virkelighetsforståelsen de legger frem, og for det andre formen det presenteres i.
Lever vi i samme virkelighet?
Jeg har blogget om et av Tybring-Gjeddes innlegg før. Også i disse dager får vi høre mer om taler han har holdt og innlegg han har skrevet. Selv når man legger retorikken og den språklige innpakningen til side, står man igjen med et budskap som avviker kraftig fra det de fleste andre holder for sant og riktig: Våre regjeringer har aktivt gått inn for å «undergrave vår kulturarv». At det innvandrer muslimer til Europa er en situasjon som er verre enn nazismens fremvekst på 30-tallet.
Bloggerne henviser til en YouTube-video, der de har lært en hel masse om fødselsraten blant muslimer i Europa, og at muslimene jobber aktivt for å ta over Europa og verden. Det er sannsynligvis samme YouTube-video som er faktasjekket av BBC.
For at muslimske kvinner i Nederland skal føde halvparten av landets nyfødte, må de føde 14 ganger flere barn enn sine ikke-muslimske venninner.
For eksempel sies det i videoen at franske familier i gjennomsnitt får 1,8 barn, mens muslimske barn får 8,1. Problemet er bare at videoen ikke oppgir noen kilde, og at Frankrike ikke fører statistikk basert på religion. Og selv i Algerie og Marokko, som sender flest muslimske innvandrere til Frankrike, er fødselsraten 2,38.
Videoen sier videre at muslimer i Nederland står for halvparten av barnefødslene, og at halvparten av befolkningen vil være muslimer innen 15 år. Problemet er bare at muslimer, ifølge det nederlandske statistikkbyrået, kun utgjør 5% av befolkningen. For at muslimske kvinner i Nederland skal føde halvparten av landets nyfødte, må de føde 14 ganger flere barn enn sine ikke-muslimske venninner.
Videoen sier også at 25% av den belgiske befolkningen er muslimer. Dette står i sterk kontrast til virkeligheten beskrevet av det offentlige statistikkbyrået, som etter sine undersøkelser slår fast at kun 6% av befolkningen er muslimer.
Den muslimske befolkningen i Storbrittania har ifølge videoen økt 30 ganger siden 1981. Men i 1981 gjordes ingen undersøkelser på hvilken religion innbyggerne betrodde seg til. Men selv om man bare tar utgangspunkt i innvandrere født i Bangladesh og Pakistan, er tallmaterialet et helt annet enn det videoen påstår, og veksten har på langt nær vært så stor som det hevdes.
Videoen siterer også Walter Radermacher, som på det tidspunktet var vise-president i det offentlige statistiske byrå. Begynnelsen av sitatet han tillegges – «The fall in German population can no longer be stopped. Its downward spiral is no longer reversible» – er rett nok ham. Men video-skaperne har helt på egen hånd lagt inn «It will be a Muslim state by the year 2050» – og hevdet at det var Radermacher som uttalte det. Det avvises av Radermacher, og det finnes heller ingen kilder på at han skal ha sagt noe som det.
Alt som står på internett er sant
Hvis man ikke kan stole på videoer lastet opp på YouTube, hva kan man da stole på?
Noe av problemet kan se ut til å være den ironiske påstanden om at alt som står på internett er sant. Hvis man ikke kan stole på videoer lastet opp på YouTube, hva kan man da stole på? Denne YouTube-videoen er sett 10 millioner ganger, og er spekket av feilaktige påstander som andre tror på og danner seg meninger på grunnlag av. Hvordan kan vi unngå at det samme skjer igjen?
Selv når man får informasjon gjennom tradisjonelle papiraviser bør man utvise en viss form for kildekritikk. Hvem er kilden til det som skrives? Har de opplevd det selv, eller gjenforteller de? Har de undersøkt det selv, eller har de bare hørt om det et sted? Hvordan har de funnet det ut? Har de undersøkt godt nok? Er det grunn til å tro at det de forteller om er et enkelt-tilfelle, eller kan vi tro (ikke frykte!) at dette skjer flere ganger?
Hvor mange ganger må en løgn gjentas før den blir en vedtatt sannhet? Ikke så fryktelig mange.
Hvor mange ganger må en løgn gjentas før den blir en vedtatt sannhet? Ikke så fryktelig mange. Nettopp derfor er både YouTube-videoer som den nevnte, og avisenes kommentarfelter skremmende effektive verktøy for å erobre en virkelighetsoppfatning. For eksempel om at det står en hel armada av muslimske mødre klare for å føde Europa inn i en ny, muslimsk æra. Det gjentas igjen og igjen, på videoer, blogger og i kommentarfelt. Da må det vel være sant?
Dette gir også alle og enhver et enormt ansvar.
Dette gir også alle og enhver et enormt ansvar. Et ansvar for at det man skriver, sier og på andre måter videreformidler, er sant. At man har sjekket det. At man er trygg på at man har fått informasjon som er god nok. Her kan både bloggerne, nettavis-kommentatorne og Tybring-Gjedde bli flinkere – og for all del, sikkert mange av oss andre også, det er lett å ta feil. «Javel, hvordan vet du det?», eller «Javel, har du en kilde du kan vise meg på det?» er ofte alt som skal til før det kommer frem at de har hørt det et sted, blitt fortalt det av noen, eller bare tror det er sånn.
Hvordan skal vi prate sammen?
I tillegg til hvilket faktagrunnlag bloggerne, nettavis-kommentatorene og Tybring-Gjedde legger til grunn for meningene sine, kommer måten de formulerer og fremlegger det på.
Her kommer spesielt Tybring-Gjeddes aviskronikker inn, og eksemplene er flere. I et tidligere innlegg skrev jeg om hvordan hans retorikk lett kan sammenlignes med skremselsretorikk fra regimer og tider vi ikke har lyst til å sammenligne oss med. Dette påpekes også til VG Nett av Cora Alexa Døving, ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter: Hans appell om å kjempe for å redde framtiden til barn og barnebarn grenser opp mot en kampretorikk.
De tar sitt allerede ekstreme faktagrunnlag og pakker det inn i en enda mer ekstrem retorikk
Bloggerne, nettavis-kommentantorne og Tybring-Gjedde tar sitt allerede ekstreme faktagrunnlag og pakker det inn i en enda mer ekstrem retorikk. En av bloggerne NRK har intervuet snakker sågar om «utryddelsen av den ariske rase». I noen av nettdebattene jeg har vært med i de siste dagene har noen forsøkt å reise det uverdige, umenneskelige og fullstendig virkelighetsfjerne spørsmålet om det «ikke ville vært bedre uten muslimene her».
I en saklig og virkelighetsnær debatt som tar utgangspunkt i det demokratiske samfunnet vi har, nytter det ikke å formulere seg på den måten. Ikke fordi man ikke skal få mene hva man vil, men fordi at selv når man mener store og viktige ting, må man respektere andres grunnleggende rettigheter, man må være forsiktig med å generalisere problemstillinger og konflikter til for store folkegrupper, og man må – også for sin egen del – forsøke å opptre voksent og behersket. Samfunnet vårt er stabilt og trygt blant annet fordi vi kan stole på og føle oss trygge på at selv store uenigheter i meninger vil fremføres og argumenteres for på en sivilisert og ikke-truende måte.
Hva vil det si å kneble noen?
Både bloggerne, nettavis-kommentatorne og Tybring-Gjedde gjentar at de ikke vil la seg kneble. Men er det i det hele tatt noen som forsøker på det?
Bloggerne sier til NRK: «Når noen sier noe om innvandringspolitikk blir det alltid oppfattet som galt, bare fordi Anders Behring Breivik hadde samme meninger. Det synes jeg blir helt feil.»
Men om de virkelig tror det er sånn det henger sammen, går de virkelig glipp av poenget. Anders Behring Breiviks meninger var ikke skumle fordi han etter å ha fremsatt de utførte en massakre. Andres Behring Breiviks meninger var skumle fordi de var skumle i seg selv. Det samme gjelder når de gjentas – enten det er av bloggere, nettavis-kommentatorer eller av stortingspolitikere som Tybring-Gjedde.
Skal man mene noe om temaer som disse, må man tåle å bli motsagt. At noen kommer med argumenter for hvorfor dine fakta er gale, er ikke et forsøk på å kneble deg.
I tillegg er det vel svært få som faktisk blir kneblet i debatten? Skal man mene noe om temaer som disse, må man tåle å bli motsagt. Man må tåle at andre har en annen virkelighetsoppfatning enn seg selv – spesielt når man beveger seg ut i det ekstreme, som disse gjør. At noen kommer med argumenter for hvorfor dine fakta er gale, er ikke et forsøk på å kneble deg. At noen ber deg formulere deg på en mer respektfull måte, er ikke et forsøk på å kneble deg.
Debatten fremover
Det er lørdag 13. august, og om få timer går startskuddet for årets valgkamp. Kommer vi til å få en sunnere og mer respektfull debatt, basert på fakta og virkelighet, med et godt og konstruktivt språk etter sommerens hendelser? Jeg liker å tro det beste om folk, og håper virkelig det.
Godt valg!
1 comment
BigHurt says:
aug 14, 2011
Veldig bra skrevet, interessant og spennende blogginnlegg.