Det er mange år siden Carl Ivar første gang sa at «de fleste terrorister er muslimer». Det er ikke mange dager eller timer siden jeg så noen fortsatt diskutere det, enten på Twitter, en blogg, eller i kommentarfeltet på en nettavis.
Hva lærer vi av å vite hvilken religion denne marginale gruppen av mennesker bekjenner seg til?
Både blant de som er enige og de som er uenige vises det til undersøkelser og statistikker over terrorister og terroristangrep. Men det vises til forskjellige statistikker. I tillegg er det uenighet om hva som skal karakteriseres som et terroranslag, det er uenighet om hva det vil si å være en muslim, og det er uenighet om hvordan man skal gjøre utvalg i statistikken – kan man for eksempel begrense den i tid eller geografi til å bare gjelde Europa de siste ti årene? I det store og det hele ser det ut til å være vanskelig å kunne si noe sikkert og endelig om spørsmålet.
Men et annet spørsmål ingen ser ut til å ha tatt stilling til er: Hva skal vi med kunnskap om akkurat dette?
Det er to mulige utfall av diskursen. Enten har Carl Ivar rett i at de fleste terrorister er muslimer. Eller så tar han feil. Men hva hjelper det oss? Hva lærer vi av å vite hvilken religion denne marginale gruppen av mennesker bekjenner seg til? Hvilke konklusjoner kan vi trekke av det, og hvilke konkrete tiltak kan vi iverksette i enten politikk, samfunnsliv eller personlig adferd?
Kort og godt: Hva skal vi bruke denne kunnskapen til?
For dette er min påstand, og grunnen til at jeg mener at hele diskusjonen er meningsløs: Antall terrorister er så ekstremt få at det uansett ikke vil utgjøre grunnlag for å lære oss noe om resten av gruppen man prøver å plassere dem i bås med.
Mener Carl Ivar at vi lærer noe om de 38 millionene ved å si noe om de 750?
For eksempel viser en av undersøkelsene til at det i 2010 ble begått 209 terroranslag i Europa. Selv om vi for eksemplets skyld antar at samtlige av disse ble begått av muslimer (noe de ikke ble – visstnok ble kun 3 av dem det), og alle angrepene ble utført av tre gjerningsmenn, står vi ikke overfor mer enn drøyt 750 gjerningsmenn. I Europa bor det omlag 38 millioner muslimer. Mener Carl Ivar at vi lærer noe om de 38 millionene ved å si noe om de 750? På hvilken fornuftig måte tenker han å bruke denne kunnskapen i utformingen av Oslos integreringspolitikk?
Jeg har ikke sett statistikk på dette, men jeg føler meg ganske sikker på at de fleste som blir tatt for promillekjøring er etnisk norske menn mellom 18 og 60. En del av dem kaller seg helt sikkert kristne også. De som tas for hjemmebrenning faller nok i samme kategori, og det tror jeg også de fleste som blir tatt for ulovlig hummerfiske fra fritidsbåt gjør. Allikevel ser vi ikke det minste spor av gruppetenkning og bås-plassering i den typen saker. Kanskje fordi vi med en gang skjønner at det er meningsløst? Hvorfor ser vi ikke det samme når det gjelder terrorister og religiøs tro?
Noe av det aller farligste vi historisk sett har stått overfor – og fortsatt står overfor – er gruppetenkning, der enkeltindivider for eksempel innenfor en religion eller etnisk gruppe må svare for hva andre enkeltindivider innenfor samme religion eller etniske gruppe har foretatt seg.
Vil vi bli klokere av å finne svar på det? Kan vi bruke svaret til noe?
Vi kan godt bruke tid og krefter på å diskutere om det virkelig er sant at de fleste terrorister er muslimer eller ikke. Men før vi bruker for mye tid og krefter på det – hva om vi tar et skritt tilbake og spør oss selv hva vi skal med den kunnskapen? Vil vi bli klokere av å finne svar på det? Kan vi bruke svaret til noe? Kommer vi til å få en bedre og mer konstruktiv debatt av det? Vil det gjøre det enklere for oss å kommer frem til eventuelle problemer vi har i Norge?
Nei, det tviler jeg sterkt på. Så kanskje vi bare skulle la debatten om akkurat det ligge?
1 comment
Amanda Rose says:
aug 21, 2011
Du tar opp noe veldig intresant om som det bør settes mer fokus på. Selv så blir jeg overrasket når det viser at det er så få av terrorangrepene som faktisk er begått av muslimer, for jeg har jo også den oppfatmingen at det er det. Hvorfor jeg har den oppfatningen? Jo, fordi det gjennom alle medier har fremstått slik.
Hadde vi tatt i bruk all den kunskapen vi har i verden, ville værden vært et fredfult sted, nesten som Kardemommeby tror jeg. Vi bruker alt for ofte kunnskapen vi har ervervet oss helt feil og til feil formål.
Og det værste jeg veit er kanskje de som er feige og ikke tørr å stå får det de har sagt og gjort. Slik som FrP som tilstadighet kommer med provoserende uttalelser for så å trekke det tilbake, når de ikke tåler sitt eget kaos mener jeg de beviser hvor liten rett de har til å regjere dette landet! De misbruker folks tillitt i demokratiet ved å være så lite gjennomtenkte.
Jeg hadde nesten mistet troen på demokratiet før 22.7.11, for alt jeg kunne se i politikken var et politisk spill som prøver å lure alle de som ikke intreserer seg nok til å sette seg skikkelig inn i alt. Jeg følte at debatten ble mer og mer «tom» og at det ikke lenger fantes rom for følelser og polikikerene tok avstand fra sitt indre og det det politikken egentlig handler: OSS!
Det er trist at det var noe så tragisk som 22.7.11 som måtte til for å få fram folks hjerter