Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Det er siste natt før julaften, jeg sitter aleine i et halvmørkt rom og hører opptak av meg selv spille stille på piano, utenfor vinduet er det tung og våt snø, trærne er grønne og tåka ligger tjukt, jeg har fikset alle gavene og bakt alt jeg skal, det er greit, nå kan jula komme, jeg lukker øynene og hører pianoklimperet, det er sikrere enn sikkert, jeg er klar: Nå kan jula komme.
Det er liksom tida nå, i jula og sånt, for å gå stille gjennom snøen alene eller sammen med andre og tenke på alt, på år og tid og fortid og fremtid, året som har gått og året som skal komme, hvor man har vært og hva man har gjort, hvor man vil og hva man vil få til, det er en evigvarende statusoppdatering, hvem er jeg når jeg våkner julaften morgen, hvem var jeg forrige julaften morgen? Det har gått et helt år siden sist, men har jeg egentlig blitt noe klokere? Har jeg turt å være modig? Har jeg vært sterk nok til å være svak? Har jeg vokst eller krympet, blitt større eller mindre, modigere eller reddere? Har jeg grått eller ledd, satset eller nølt, tatt for meg eller delt med andre?
Jeg lærer små ting hele tiden, sånn føles det, jeg lærer små ting hele tiden, av alle jeg møter og alt jeg ser, noen ganger skjønner jeg ting helt på egen hånd også, noen ganger stopper jeg helt opp og er forundret og oppglødd og tenker at dette må jeg huske når livet begynner. Noen ganger tør jeg å gjøre de tingene jeg vil aller mest og er aller mest redd for, andre ganger gjemmer jeg meg i skallet og lar trikken passere uten at jeg går på. Uansett hva jeg velger prøver jeg å kjenne etter hvordan det føles, hvordan det blir. Jeg øver meg på ting jeg ikke er god på, ting jeg ikke er trygg på, ting jeg ikke vil lykkes med, ting jeg er redd for. Det kan ikke, skal ikke, må ikke være som dette resten av livet. Det viktigste å få frem er dette: Jeg får det ikke til.
Det har vært et langt år og jeg lurer på hva det har gjort med meg, hvem jeg har blitt. Det hender jeg ser meg i speilet og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg skriver tekster og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg spiller piano og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg omgås mennesker og ikke kjenner igjen meg selv. Er jeg blitt en annen enn jeg var, er det dette som er meg, eller er denne meg bare til låns, og er det isåfall noen som vil ha den tilbake? Er det mindre avstand mellom den meg jeg føler meg som og den meg andre ser nå, eller er det større?
Jeg våkner julaften morgen og er varm og god i magen, jeg er redd og vet det skal være sånn, jeg våkner julaften morgen og gleder meg til alt som venter, alt som kommer, jeg gleder meg til alt som vil være godt, jeg gleder meg til alt som vil være vondt, jeg gleder meg til motgang og gleder meg til medgang, jeg gleder meg til lyspunkt med fantastiske mennesker, jeg gleder meg til ensomhet og ettertanke, jeg gleder meg til å glede andre, jeg gleder meg til å bli gledet selv, jeg gleder meg til dager hvor jeg ikke klarer å stå opp, jeg gleder meg til dager hvor jeg ikke klarer vente med å stå opp, jeg gleder meg til å bli eldre, jeg gleder meg til å bli klokere men allikevel ta dumme valg, jeg gleder meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, jeg gleder meg til alt jeg ikke vet at jeg gleder meg til ennå.
Det går an å tenke for mye. Det går an å skrive for mye. Det gjelder å finne en balanse. Det er lenge siden jeg skrev ordentlig her sist, kanskje blir det lenge til jeg skriver ordentlig her igjen. I mellomtiden vil jeg ønske alle en riktig god jul, og et spennende, nytt år.
No related posts.