Det ble i går avholdt en demonstrasjon foran Stortinget. På forhånd ble vi advart om 500-700 ekstremistiske, islamistiske deltagere. Demonstrasjonen fikk ekstra mye oppmerksomhet fordi det i tilknytning til den ble fremsatt drapstrusler både mot kongefamilie og regjering, i et språk vi ikke er vant med i verken politisk eller religiøs debatt. Men når demonstrasjonen var over viste det seg at det bare hadde dukket opp 35 demonstranter.
Tidligere har vi sett tilsvarende demonstrasjoner fra Norwegian Defence League – ekstremistiske høyreekstreme. Parolene har gått på å bevare den norske kultur og avstamning, med et ekstremt islam-fiendtlig språk. Men også der har kun et ekstremt fåtall deltagere møtt opp. Felles for begge ytterpunkter er at presse og politi ofte utgjør større grupperinger enn de faktiske demonstrantene.
Det viser seg altså at de ekstreme hat-gruppene er minimale. Mens 200.000 mennesker møter opp for å markere samhold og solidaritet etter 22/7, møter 10 mennesker opp til NDL-demonstrasjon, og 37 til gårsdagens islamist-demonstrasjon. De ekstreme grupperingene er for miniatyrer på hver sin ytterfløy å regne.
Samtidig står den store majoriteten av oss som gisler, fanget mellom dem, og gitt inntrykk av at det haster å velge side. Begge sider får massive overskrifter i media, både før, under og etter demonstrasjonene. Påstandene og parolene blir debattert som om de blir innehatt av så store grupper av mennesker at de er relevante.
Vi lar kort og godt disse ekstreme ytterfløy-grupperingene diktere dagsorden ikke bare seg i mellom, men også for den fredelige, tolerante majoriteten av befolkningen. De minimale ekstremist-grupperingene holder majoriteten av oss som gisler, mens de slår hverandre (og oss) i hodet med trusler om den andre, minimale ekstremist-grupperingen.
Men de fleste av oss tror jeg er rivende uenige med begge sider. Jeg vet at vi må møte argumenter med argumenter. Jeg vet at vi må forholde oss også til bittesmå ekstremistgrupperinger. Som vi har lært: De er i stand til å spre mye frykt og ulykke selv om de er få. Men jeg skulle noen ganger ønske at mediene var flinkere til å reflektere størrelsesforholdene til gruppene litt bedre. De er ikke talsmenn for noen folkemengde å snakke om. Er det nødvendig at samtlige nettaviser og TV-kanaler agerer som mikrofonstativer for dem i dagevis både før og etter demonstrasjonen, eller kunne redaksjonene kanskje vurdert det dithen at de ikke er noe særlig å bry seg om?