Det er viktigere å rapportere enn at det er noe å rapportere

Gisselsituasjonen i Algerie må være grusom for de involverte. Norske medier later imidlertid til å storkose seg.

Det tar ikke lang tid å legge merke til det. Sendeflater ryddes, forsidene settes av, de ekstra store bokstavene finnes frem. Det eneste som er helt sikkert i situasjonen akkurat nå er at ingenting egentlig er helt sikkert. Det er ikke egentlig så mye nytt å melde, det er ikke nødvendigvis noen nyheter. Men mediene lar seg ikke forstyrre av denslags.

Journalister intervjuer journalister

Journalister står på TV og intervjuer andre journalister om hva de tror om situasjonen. På radio kan vi høre de samme stemmene diskutere de samme spørsmålene igjen og igjen. Iblant kommer en og annen uavhengig fagmann innom for å si seg enig med journalisten. De er enige om at det ikke er mulig å si noe sikkert, at ingenting kan bekreftes, og at de ikke egentlig har noe nytt å melde. Noen ganger intervjuer de statsministeren eller en Statoil-sjef som sier det samme, før de setter direkte over til en reporter som står på et sted hvor de heller ikke vet noe mer eller kan si noe sikkert. Vi vet ingenting nytt, det er ikke noe mer å melde.

Allikevel holder de på, uten stans. Kunne det ikke vært en ide å ta en pause? Å si at det er ikke mulig å få sikre nyheter, vi kommer tilbake litt senere, her er en bit av resten av verden sålenge? De håper kanskje at vi ikke skjønner det, vi som ser på. Men det gjør vi altså. Vi skjønner at det ikke er noe nytt, selv om de ikke sier det høyt, selv om de later som om det alltid er noe å melde.

Stor skrift kompenserer for manglende innhold

Nettavisene gjør det samme, men får naturligvis ikke plass til forbeholdene på forsidene. Forsidene er nemlig fylt opp av talløse saker om uinteressante detaljer, og dramatiske og overdimensjonerte overskrifter. Dagbladets hovedsak om Algerie var tidligere idag en tekst på tre linjer. Skriften var så stor at den korte setningen ikke fikk plass på skjermen min. Jeg måtte bla meg nedover for å lese slutten av den ti ord lange setningen. Det var ikke egentlig noen nyhet, engang, bare enda en kanskje-sak om noe som kanskje hadde skjedd, i følge usikre kilder. Er virkelig deskjournalistene så grunne at de tror manglende innhold kan repareres av enorm skriftstørrelse? Tror de virkelig ikke at vi gjennomskuer det?

Ryktespredning, ikke kildekritikk

Selv de få bitene av informasjon som formidles er usikre og unødvendige. Test deg selv: Hvor mange gisler har blitt tatt, totalt sett? Har mediene rapportert sikre og bekreftede tall, eller har sterkt varierende meldinger forvirret deg også? Tidligere i dag ble det meldt om at 400 gisler hadde rømt, en annen gang var 50 potensielt drept, før det kun var 9 gisler igjen. Hvilken verdi har usikre og ubekreftede meldinger som disse når de senere uansett må dementeres?

Allerede på mediekunnskap på videregående (som valgfag!) lærte vi kildekritikk, å vurdere hvor informasjon kom fra og hvem som meldte hva, hva som skulle til for å anta at informasjon var mer eller mindre troverdig og sikker. Vi lærte om det ansvaret som følger med å drive journalistikk, fordi man selv er en viktig og troverdig kilde, og fordi man selv har ansvar for den informasjonen man bringer videre. Det virker ikke som om de virksomme journalistene benytter disse teknikkene så aktivt.

Det er riktignok ti år siden disse tingene var pensum, og kanskje har kildekritikkken siden den gang blitt avlyst og avskaffet. Landets største medier kjemper heller om kapp om å viderebringe rykter og antagelser i «live-studioene» sine, og selv statskanalens hovedkanal NRK1 ser ut som 90-tallets SMS-chat på TV Norge, med en programleder, omringet av tekst som svirrer over skjermen, som gjentar igjen og igjen at ingenting av det han sier kan bekreftes og at det ikke egentlig har skjedd noe av interesse. Det er ikke sånn at ingenting blir til noenting bare man gjentar det mange nok ganger. Det er bare så synd at mediene ikke skjønner det selv.

Iblant ser det til og med ut til at mediene fraskriver seg sitt eget ansvar for kildekritikk ved å simpelten viderebringe hvor de har hørt det fra. «New York Times siterer nyhetsbyrået Reuters om at…» meldte NRK i sin ekstrasending før det utvidede (to og en halv time lange!) Dagsrevyen tidligere i kveld. Men selvsagt var det allikevel ikke snakk om bekreftede opplysninger da heller.

Irrelevante spørsmål fra en alternativ virkelighet

Så kommer kveldens pressekonferanse, hvor de ivrige journalistene får stille irrelevante spørsmål til statsminister og utenriksminister. Den viktigste journalistøvelsen er å få helt akseptable omstendigheter til å høres forferdelige ut ved måten man stiller spørsmål på.

For det er vel ikke uforståelig at Algerie har hovedfokus på å håndtere situasjonen, ikke på å orientere eller spørre bittelille Norge om råd først. Det er ikke uforståelig at Norge (som seg hør og bør) lar Algerie ordne opp i ekstreme situasjoner på eget territorie på egen hånd. Det er ikke uforståelig at Norge er tilbakeholdne med å mene altfor mye om en situasjon man ikke engang vet så mye sikkert om. Og hva mener egentlig journalistene at Norge skal gjøre i en situasjon som denne? Rykke inn militært på egen hånd, fly inn garden? Ingen kan gjøre så mye annet enn å vente akkurat nå.

Ja, sett bort fra journalistene, naturligvis.

Keiserens nye klær

Oftere og oftere virker det som at det å være journalist er å være keiser, og at det å være leser er å være gutten som ser at keiseren ikke har på klær. Det blir ikke nyheter bare fordi media later som og ønsker seg det. Det er bare så synd at de ikke vil innse det selv.

Mer om dette

1 kommentar til «Det er viktigere å rapportere enn at det er noe å rapportere»

Legg inn en kommentar