Etter utloggingen: Fire uker Facebook-fri

For fire uker siden fikk jeg en idé: Hva om jeg slutter å være på Facebook? Som tenkt, så gjort. Jeg endret passordet til noe jeg ikke visste hva var, og logget meg ut. Siden har jeg bare vært innom et kvarter hver søndag, og fått epost når noen har sendt meg melding der. Hvordan har det gått så langt?

Kort oppsummert: Riktig så fint.

Perspektiv på bekreftelsesbehov

Det første som dukket opp etter utloggingen var en refleksjon rundt behovet jeg har og har hatt for bekreftelse om alt jeg tenker og gjør, og hvordan Facebook fyrer oppunder og nærer det. For meg har dette vært mest ubevisst, men allikevel mye tilstede i hverdagen. «Kan jeg legge ut dette på facebook? Burde jeg ta bilde av dette og dele? Hvordan får jeg flest likes på dette? Hva sier dette om hvem jeg er?»

Spørsmålene er nok ikke alltid bevisste, men ligger allikevel ofte til grunn for filtreringen man utøver når man vurderer hva man skal dele med andre. Behovet for aksept og bekreftelse bor kanskje i oss uansett, men for min del tror jeg det hele blir forsterket av Facebook. At vi har en teoretisk mulighet for og tilgang på bekreftelse øker behovet for å få utløst bekreftelsen også. Jeg tenker nå litt at Facebook like mye er et dataspill som et sosialt nettverk: Jeg liker ditt, så liker du mitt. Utfordringen er å mestre Facebook på samme måte som man mestrer alle andre dataspill: Likes betyr at du lykkes, og dopamin-strømmen i hjernen får flomme fritt. Det samme når man omsider får scrollet seg ned til innlegget man så sist man var inne, og vet at man har fått med seg alt og kan puste lettet ut.

Ledig tankekraft, lite savn

Etter utloggingen sank de mentale skuldrene flere hakk. Hele den mentale filtreringsprosessen av hva som kan Facebookes og ikke, som vanligvis går på autopilot, forsvant igrunn av seg selv når jeg hadde bestemt meg for å ikke bruke Facebook. Opplevelsen lignet den jeg hadde når jeg begynte å legge igjen smarttelefonen hjemme på dagtid: Jeg slapper mer av og får med meg mer av meg selv og det som skjer rundt meg, jeg synes jeg har bedre tid til ettertanke og (den gode) kjedsomheten, og jeg føler meg mer tilstede med menneskene jeg er omgitt av.

Jeg hadde forventet å savne Facebook en del. At jeg rent tankemessig skulle lure på hva andre drev med, hva som ble lagt ut, om noen hadde forsøkt å kontakte meg. Jeg ble og er fortsatt overrasket over hvor lite dominerende et tankemessig og rasjonelt savn av Facebook har vært. Jeg brukte jo tross alt relativt mye tid der før, det må vel ha betydd at noe der inne ga meg mening? Tydeligvis ikke. Samtidig merket jeg et overraskende stort «instinktivt» savn. I begynnelsen opplevde jeg flere ganger at jeg uten å tenke meg om plutselig satt og stirret på en «du har tastet feil passord»-side i Facebook-design, spesielt på iPhonen. Uten at jeg tenkte meg om hadde jeg åpnet Facebook-appen. Det skjedde oftest når jeg ikke tenkte over hva jeg gjorde eller skulle, for eksempel mens jeg lå på sofaen og så TV.  (Og når Facebook har fått flytte inn i ryggmargen er det kanskje på tide å gjøre noe, hva? Jeg ble iallefall skremt.)

Derimot har jeg oppdaget en større energi og interesse i å møte mennesker på ordentlig. Min teori er at Facebook har brukt av energikvoten jeg har til andre mennesker. Når alt brukes opp foran skjermen, er det lite igjen til å møte folk på ordentlig. Så, når jeg nå ikke er mettet av andres (og mine egne) hverdagstrivialiteter via nett, er det desto hyggeligere å møte folk på ordentlig. Så kan jeg jo også med mer oppriktig interesse spørre hva som har skjedd siden sist og hvordan livet nå er, for jeg har jo ikke fått med meg verken smått eller stort av det som er delt på Facebook.

Meningsløshet i nytt perspektiv

Det har også vært spennende å være innlogget hver søndag. I utgangspunktet satt jeg rammen for innlogging til et kvarter i uken, og var spent på om jeg ble nødt til å rive meg løs når timeren gikk av. I praksis har jeg neppe vært der mer enn fem minutter hver gang. Jeg oppdaget at det spennende med Facebook var å være oppdatert, ikke oppdateringene i seg selv. Når man logger inn en gang i uken og skal forholde seg til talløse statusoppdateringer om hverdagstrivialiteter, blir det hele plutselig ganske meningsløst. Det drypper en og annen relevant statusoppdatering om store livsbeslutninger om barn og bolig, og her og der et fint bilde eller en morsom vits. Men det gir meg fremdeles ikke noe særlig å være logget inn. Forrige søndag holdt jeg på å glemme hele greia.

Er vi klare for dette?

Samfunnet forandrer seg i rekordfart, og vi har ekstremt mange flere midler for stimuli nå enn før. Men menneskekroppen og -hjernen er fremdeles stort sett den samme som for hundre eller tusen år siden. Er vi i stand til å mestre tilværelsen vi bygger opp?

Jostein Gaarder skrev for noen tiår siden en novelle om en ubestemt fremtid der mennesket hadde funnet opp maskiner som lot oss følge med på både nåtid og fortid uten å forlate våre egne hjem. Det var i utgangspunktet en bra oppfinnelse som førte til vekst i samhandling og læring, men det førte etterhvert til at ingen lenger gjorde noe, sa noe eller tenkte noe, det var ingen som snakket sammen lenger eller forholdt seg til hverandre. Alle satt bare hjemme og stirret på skjermen. Jeg leste novellen for ti år siden og syntes den var overdrevent pessimistisk. Idag er jeg mer usikker. Rett nok trenger vi ikke sitte hjemme, vi kan ta med oss smarttelefonene våre ut, men både på tbanen og i sosialt lag hender det jeg legger merke til hvor mange som fikler med telefonene sine istedet for å være tilstede med menneskene man er omgitt av.

Upworthy har laget en fin liten video om hvordan internett og sosiale medier gjør oss mindre i stand til å lære:

Kort fortalt vil de stadige forstyrrelsene og oppdateringene avbryte prosessen med å flytte kunnskap fra korttidsminnet til langtidsminnet. Resultatet er at vi lærer mindre.

Et liv uten nett

Journalisten Paul Miller i The Verge tok det hele et skritt lenger. Han er akkurat tilbake på nett etter å ha vært et helt år uten. Ingen nettaviser, ingen epost, ingenting. Han har skrevet en veldig god artikkel om året sitt, og også kortfilmen i den er vel verdt en titt.

I begynnelsen opplevde han den nettfrie tilværelsen sin som en herlig frihet, en omveltende revolusjon. Men sakte men sikkert gled han inn i gamle vaner igjen. Den tiden han før brukte på internett og sosiale medier, fant han nye måter å sløse bort på. I tillegg har han innsett at det er mye virkelighet i det digitale, på samme måte som at det er mye digitalt i virkeligheten. Internett kobler oss sammen. Vi har ikke internett for internetts skyld, men for menneskets skyld. Internett ville vært meningsløst om det ikke ble befolket av mennesker.

 Så får vi se, da

Jeg skal ikke gi noen lovnader om en evig Facebook-faste. Det er eksamenstid, og mange rare ideer dukker opp. Men det er allikevel spennende å forsøke å ta et skritt tilbake og se Facebook litt på avstand.

Facebook har gitt oss et digitalt rammeverk for sosial bekreftelse, og plutselig er vi alle forvandlet til apen som forspiser seg når han endelig forstår at han kan trekke i spaken og få mat: Vi vil ha Facebook alltid, hele tiden, for det føles så godt. Som med alt annet i livet handler det kanskje om balanse. Men det er ikke alt vi er nødt til å få med oss heller. Å si nei til noe, er å si ja til veldig mye annet.

Det hadde vært spennende å høre hva andre tenker om dette. Normalt ville jeg spurt på Facebook, men hei, det kan jeg jo ikke. Skjebnens ironi, kalles vel det.

Mer om dette

6 kommentarer til «Etter utloggingen: Fire uker Facebook-fri»

  1. OK. Jeg biter på denne. Selv om vi vel egentlig burde møtes og snakkes ansikt-til-ansikt om dette.

    Du har noen poenger, men jeg mener at dette også har en annen side. Det er en viss moralisme i posten din som jeg ikke helt kjøper. Jeg poster relativt ofte på Facebook, og er også ofte pålogget. Jeg er enig i at det handler til en viss grad om bekreftelse. Det er alltid hyggelig å bli sett, og at folk liker det du gjør. Samtidig handler det om en forpliktelse. Når jeg først er et sted så får jeg bidra med noe, ikke bare sitte og være gratispassasjer. Og endel av det jeg poster er saker jeg håper at andre også kan ha nytte av. Det tror jeg også gjelder deg.

    På Facebook er terskelen så lav at alle kan bidra med noe. Det er viktig. Når folk slutter å bidra dør det sosiale nettverket. Og selv om man nok får en høyere kvalitet i de nære og tette nettverkene, hva nå kvalitet er, har jeg tro på også å ta vare på de brede. Det er i stor grad de som skaper samfunnsveven, for å bruke et slikt uttrykk. Det er derfor problematisk også å trekke seg ut og inn i det nære.

    Det fører meg til neste poeng. Og det er at Jeg er rett og slett drittlei av alle som sier de ikke liker hverdagstrivialiteter på Facebook. For en god del er hverdagstrivialitetene det viktigste i verden. Det er det som får verden til å gå rundt. Og når noen poster noe på FB er jeg såpass naiv at jeg tror at de faktisk mener noe med det. På samme måte som jeg tror at det å like ikke bare er et spill. (Selv om det ligger noe gjenytelse i det.) De ønsker å fortelle verden at de har laget en god middag, at de har gått tur med hunden, at de likte noe som var postet eller at de sitter og ikke gjør noe som helst. Det er ikke meningsløst, det er hva som er viktig der og da. Jeg tror FB både kan brukes til å komme ut av en sosial isolasjon og å bringe mennesker inn i det. Men mens jeg har sett det første, så kan jeg ikke si at jeg egentlig har sett det siste. Altså at godt sosialt integrerte mennesker plutselig trekker seg inn i seg selv pga Facebook-bruk. Det er tross alt en sosial aktivitet til syvende og sist. Som Paul Miller skriver så handler det om mennesker. Og mennesker er forskjeliig, og har ulike terskler for det å være sosial.

    1. Takk for kommentar :) Nå har jeg tenkt på den noen dager. Og jeg tror jeg er enig i mye av det du skriver.

      Jeg synes hverdagstrivialiteter er viktige. Og for meg tror jeg en mulig definisjon på ensomhet kunne vært at man ikke har noen å dele nettopp hverdagstrivialitetene med. Sånn tror jeg det er mange som har det på hver sin kant, og da er Facebook et veldig bra og fint verktøy for å bygge broer og skape tilhørighet og fellesskap. Det er veldig viktig for veldig mange. Det tenkte jeg ikke på, og det burde jeg nok ha gjort.

      Også har du vel også rett (hvis det er det du antyder) i at det ligger en underliggende forutsetning til grunn for innlegget mitt, nemlig at Facebook i seg selv er et hinder for annen sosial interaksjon. Sånn føles det iblant for meg, for eksempel når jeg er i selskap eller sosialt lag og flere av de tilstedeværende stirrer stumt på mobilene sine istedet for å prate med og se de de er sammen med. Men det kan jo godt tenkes at det finnes andre og viktigere grunner til at man ikke er sosial i en sånn setting, og at dersom man ikke kunne stirret i stillhet på mobilen sin ville man stirret i stillhet på veggen eller ut vinduet, eller latt være å komme i det hele tatt, kanskje?

      Takk igjen for kommentar :)

  2. God analyse, mye gjenkjennelse! FB er kjekt, men tar fort for mye tid, derfor må jeg begrense det. Samnenligningen med dataspill er god!

    Noe av det beste med FB er alle de gode lenkene som blir lagt ut til ting jeg virkelig interesserer meg for og har glede av å lese. Der mister jeg mye når jeg ikke er pålogget.

    1. Ja, det er samme opplevelse som jeg har. Det jeg som regel får størst utbytte og nytte av på Facebook er lenkene til innlegg andre steder på nett. Jeg har også stor glede av å dele den type lenker, for å få andres reaksjoner og tanker om de.

      Takk for kommentar :)

    1. Nei, jeg er fortsatt på Twitter og Instagram. Jeg vurderte å skrive litt om det i innlegget, for jeg tror jeg har blitt mer aktiv der enn jeg var før utloggingen. Men ikke i en sånn grad at det tilsvarer den tidligere Facebook-bruken. Og min opplevelse er iallefall at både Twitter og Instagram er mer «ensomme» medier enn Facebook. Det er høyere terskel for å gi og få respons der enn på Facebook.

Legg inn en kommentar