Tingsrettsmysteriet

Etter en datakræsj i sommer har jeg nå tatt i bruk den forrige harddisken min. Når maskinen så omsider snurret i gang, dukket skjermbildet opp akkurat slik det var da jeg tok harddisken ut av maskinen – 12. februar 2012. Den kvelden var jeg tilsynelatende opptatt av (ved siden av å bytte harddisk) at dynamisk tingsrett ville vært enklere å lære seg hvis bøkene ble skrevet mer spennende. Som tenkt, så gjort, og dermed begynte jeg på en krimroman som ikke bare skulle være spennende, men som også skulle lære bort dynamisk tingsrett.

Det bør vel være unødvendig å tilføye at prosjektet druknet litt i annet etter relativt kort tid, men her er iallefall begynnelsen. Når jeg blir stor skal jeg skrive den ferdig, lover.

1.

Peder Ås kikket på klokken. Ti over midnatt. Faen. Han hadde vært usikker på om det var taktisk å møte Ole Vold her, på den lille lysningen i skogen flere kilometer fra folk, midt på natten. Ingen av dem hadde noe ønske om å bli avslørt. Samtidig, Peder Ås hadde mer å tape enn Ole Vold. Han burde vært her. Peder Ås kjente et snev av usikkerhet. Han sveivet ned bilvinduet og tente en røyk, før han igjen kikket urolig på klokken.

Politiadvokat Marte Kirkerud småløp opp trappene foran midtbygningen ved de ærverdige universitetsbygningene i Karl Johan, og var stresset. Det var hun ofte, men nå var hun ikke hverdags-stresset, nå var hun flyt-stresset. Hun kjente det kriblet i magen, og nøt følelsen. Hun var skjerpet, effektiv, og i hodet var hun allerede i gang med å analysere den informasjonen hun hadde fått. Det var mindre enn tretti minutter siden vakthavende ved Oslo Politikammer hadde ringt henne. Død jusprofessor, åpenbart myrdet. Klokken var passert midnatt, men det spilte ingen rolle. Både hun og familien var blitt vant til at hun ikke alltid hadde forutsigbare arbeidstider. Dessuten hadde både mannen og barna for lengst akseptert hennes grunnleggende virkelighetssyn: Vi må ofte sette våre egne ønsker og behov til side for å støtte opp om fellesskapet, om samfunnet. Hun passerte politisperringene som var surret rundt de høye marmorsøylene, og nikket til noen av de mange politibetjentene som allerede befant seg på åstedet. Hun fortsatte opp trappene, og kom andpusten opp til øverste platå, hvor hun trådte inn på et middels stort kontor opplyst av politiets flomlyskastere og fullt av febrilsk politiaktivitet. Hun stanset brått i døråpningen, og måpte.

Fred-Erik Reiersholm satt ved skrivebordet og rev seg åndsfraværende i håret. Det var midt på natten, studenthybelen var mørklagt, og bare opplyst av den lille skrivebordslampen hans. Foran ham på bordet lå en notatblokk, en pensumbok, en avslått mac, og en stor, rød lovsamling, oppslått på tinglysningsloven. Deler av lovteksten var markert i forskjellige farger, noe av den var understreket. Blikket hans vekslet mellom lovsamlingen og læreboken, før han gjorde noen raske notater i blokken sin. Han smilte tilfreds for seg selv, og i det samme hørte han et lite knepp fra vannkokeren i kjøkkenkroken. Kaffevannet var klart. Han reiste seg, og i samme bevegelse løftet han opp lokket på macen. Idet han forsvant bort til kjøkkenkroken ble rommet bak ham lyst opp av skjermen. Den fant frem det siste han hadde gjort før han lukket maskinen: Aftenpostens nettutgave. Den oppfrisket seg selv mens han målte opp pulverkaffen, og i store bokstaver over hele skjermen stod det nå:

JUSPROFESSOR DREPT. POLITIET I ALARMBEREDSKAP.

Kaffekoppen smalt i bakken. Fred-Erik Reiersrud ble våt på sokkene idet han tråkket seg raskt gjennom den voksende kaffeflekken på gulvet, og satte seg foran macen og leste ingressen. «En ikke navngitt professor i jus ved Universitetet i Oslo er i kveld funnet drept på sitt kontor i Karl Johans gate i Oslo Sentrum. Politiet vil ikke kommentere dødsfallet, men bekrefter at de har opprettet politibeskyttelse av andre ansatte ved fakultetet.» Fred-Erik slo lokket på macen hardt igjen, grep den lette sommerjakka selv om han visste det ville bli litt kaldt, og stormet ut av hybelen.

Legg inn en kommentar