Jakten på det gode menneske

Vi er i gang med åttende semester på jussen, og har omsider kommet til de obligatoriske åtte timene med profesjonsetikk (gjennom vårt fem år lange studieløp..). Etikk er jo et veldig spennende tema – hvordan skal vi være gode mennesker? Hva vil det si å være et godt menneske? Og i den sammenhengen vi studerer etikk på åttende semester: Hvordan kan vi kombinere det å være et godt menneske med de vanskelige oppgavene og situasjonene vi må løse som fremtidige jurister?

Hvordan velge mellom galt og galt?

Både forsvarsadvokater, påtalemyndighet, forvaltningsjurister og dommere står ovenfor situasjoner der man ikke med det samme finner noen god løsning. Ofte fordi ulike instinkter, prinsipper og verdier trekker i ulike retninger. Kognitiv dissonans har vi lært at det heter – når det oppstår avstand mellom våre prinsipper og verdier på den ene siden, og våre handlinger eller ønskede handlinger på den andre.

For eksempel er det galt å bryte taushetsplikten mellom forsvarer og klient. Men hva om han overfor deg som forsvarer tilstår å ha tatt livet av den lille gutten, men nekter deg å fortelle det til retten – som ellers ikke har noen andre holdbare bevis for å få ham dømt? Eller dersom loven bestemmer veldig konkret at en søknad om pengestønad må avvises, men du vet at det finnes spesielle forhold i denne saken som lovgiver ikke vurderte når loven ble gitt, og at manglende pengestøtte vil få alvorlige og irreversible konsekvenser ikke bare for søkeren, men også barna hans?

Hva ville Sokrates gjort?

I noen situasjoner finnes det kanskje ingen riktige eller gale svar, bare svar med ulike uheldige konsekvenser. Det kan det være fint å minne seg selv på iblant, for å døyve handlingslammelsen og komme til en beslutning. Samtidig kan det være lurt å ha i bakhodet at det allikevel ikke er likegyldig hva man velger. Det finnes alltid løsninger som er mer eller mindre gode. Men hvordan skal man velge? Kanskje kan man se for seg hva Bentham ville gjort eller hvordan Kant ville reagert? Eller enda mer spennende: Hva ville Sokrates ment var det beste?

Sokrates var dygdsetiker, har vi lært av både profesjonsetikerne og ex.phil-pensum. Det betyr (blant mye annet) at han lette etter de gode egenskapene hos folk, og grublet på hvorfor det er sånn at noen er klokere enn andre, modigere enn andre, mer rettskafne enn andre. Er dette egenskaper vi kan lære og øve oss til, eller er vi født sånn? Disse gode egenskapene hos folk kalte han dyder, men fordi «dyd» høres ut som noe annet i våre dager, kalles det dygd.

To alternativer til dygdsetikken er Bentham og Kant. Bentham med sin konsekvensetikk, og Kant med sin pliktetikk. Bentham ville valgt det som ga best konsekvenser for flest mulig, mens Kant… tja. Han ville kanskje vært mer uforutsigbar, men han ville iallefall ikke brukt andre mennesker bare som et middel, men alltid også som mål i seg selv.

Lavmål som ideal

I vanskelige situasjoner (og situasjoner ellers, for all del) tror jeg vi kunne hatt godt av å tenke mer på Sokrates, og mindre på Bentham og Kant. For mens Bentham og Kant gir regler for en minstestandard vi må holde oss over, for hvordan vi iallefall ikke kan handle, stiller Sokrates i større grad spørsmålet: Hva ville det gode mennesket gjort? Hva bør vi gjøre her?

Så er det naturligvis ingen enkel øvelse å finne et svar på det spørsmålet. Men det kan i det minste tjene som en inspirasjon. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ser en økende tendens til at lover og reglers minstekrav blir forvandlet til vårt etiske ideal. For eksempel: Loven krever at vi går på skolen, men ikke at vi følger med eller gjør vårt beste. Da har vi oppfylt vår menneskelige plikt ved å møte opp. Eller: Loven krever at vi betaler når vi tar bussen, men ikke at vi er høflige og hyggelige mot våre medpassasjerer. Men hva er det gode og riktige å gjøre?

Hva er integritet?

David Luban er jusprofessor ved universitetet i Georgetown. Han skriver også om temaet. I sin artikkel Integrity – its causes and cures drøfter han hva som er integritet. Det er jo et litt pussig spørsmål, for jeg tror de fleste har en følelse av hva det vil innebære å ha integritet. Men hvordan skal vi forklare eller definere det? Da blir det vanskeligere. Luban sier at integritet er fravær av kognitiv dissonans. Når noen følger sin indre rettferdighetssans, og unngår for store kompromisser med seg selv – da har man integritet.

Men, sier Luban, det er ikke slik at all fravær av kognitiv dissonans utgjør integritet. For når det er avstand mellom våre verdier, prinsipper og holdninger på den ene siden, og det vi gjør eller ønsker å gjøre på den andre, har vi to mulige måter å redusere dissonansen på: Enten kan vi endre handlinger, eller så kan vi endre prinsippene våre.

The high road vs the low road

Det første kaller Luban the low road, det andre kaller han the high road, og av begrepsbruken forstår vi hva han mener er rett og galt. For: når vi vet hva vi synes er riktig blir det vel litt rart å fortrenge det for å rettferdiggjøre handlinger vi vet er gale?

Problemet er bare, i følge ham, at vi gjør det automatisk, alle sammen, hele tiden.

Opp gjennom historien har nemlig flere universiteter (spesielt i USA, tilsynelatende) gjennomført en hel rekke med bisarre og litt skremmende eksperimenter. (Var dét rett å gjøre, kanskje?) For eksempel Milgram-eksperimentet som de fleste har hørt om, hvor forsøkspersoner, når de fikk beskjed om det, (trodde de) ga elektriske støt til andre forsøkspersoner (som egentlig var skuespillere) i stadig økende omfang etterhvert som de ikke klarte å lære seg en regle utenatt. Eller the Standford Prison Experiment, hvor studenter ble delt vilkårlig inn i grupper av «fangevoktere» og «fanger», og etter få timer begynte å oppføre seg nettopp som fangevoktere og fanger – brutale og dominerende, mot underdanige og nedbrutte. Og ingen av gruppene kom på å avbryte eksperimentet, selv ikke da noen av «fangene» ble så psykisk nedbrutte at de måtte sendes hjem.

Det er enkelt å sitte komfortabelt i sin lenestol å tenke at man selv – naturligvis – aldri ville plaget noen som var «fanger», og aldri ville gitt støt til noen, i noen situasjon. Men kan man egentlig være så sikker? Nesten to tredjedeler av forsøkspersonene i Milgram-eksperimentet gikk hele veien til topps på skalaen, og delte ut det de trodde var støt på 450 volt. (Til sammenligning er strømmen i huset ditt 225 volt.)

Hvorfor gjør vi gale ting?

Flere mekanismer kan forklare hvorfor vi gjør ting vi ikke egentlig hadde tenkt til å gjøre. For eksempel påvirker handlingene våre prinsippene våre. Jo mer vi gjør en handling, jo mer vil vi rettferdiggjøre den og mene den er det rette å gjøre. Spesielt gjelder dette når vi endrer adferd gradvis over tid. Så, dersom vi skal konfrontere oss selv med at det er galt å gi et annet menneske et støt på 330 volt, må vi samtidig innrømme for oss selv at det var galt å gi ham støt på 315 volt for et halvt minutt siden. Og et lite 15-voltsstøt kan jo ikke skade, det er jo bare et lite stikk?

Vi blir også veldig påvirket av andre mennesker rundt oss. I Milgram-eksperimentet lot de forsøkspersonen dele ut støt sammen med et annet menneske (som også var med på eksperimentet). Når dette andre mennesket ikke protesterte, men lydig adlød ordre, økte andelen som delte ut det største støtet fra omtrent 67% til omtrent 90%. Og når det andre mennesket nektet, sank andelen til omlag 10%.

Og når en college-student får et epileptisk anfall i nærvær av en gruppe på fem personer får han hjelp i en tredjedel av tilfellene. Dersom anfallet skjer i nærvær av enkeltstudenter får han hjelp i 85% av tilfellene.

Vi vet alle at det gode er å hjelpe mennesker som får epilepsianfall, eller å ikke gi andre mennesker elektriske støt. Men når menneskene rundt oss utviser passivitet smitter den over på oss, og vi velger – mer eller mindre automatisk – the low road. Og som vi så tidligere: når vi først har begynt å overse mennesker i nød, vil vi rettferdiggjøre det overfor oss selv til vi tror det er det riktige å gjøre.

Jakten på det gode menneske

Så, hva er «vaksinen» mot the low road? Luban mener den ikke finnes, og at det beste (og eneste) vi kan gjøre er å være på vakt.

Han har kanskje rett i det – det finnes iallefall ingen pille vi kan ta eller tankemessig konstruksjon vi kan flytte inn i som vil beskytte oss mot korrumpsjon og the low road fra nå og til evig tid.

Men jeg tror en kontinuerlig jakt på det gode menneske iallefall kan være en god begynnelse. For hvis vi i vanskelige situasjoner ikke spør oss selv om hva vi kan komme unna med, men heller hva det gode mennesket ville gjort, har vi allerede siktet oss inn mot the high road. Hvis vi ikke spør oss selv hva vi må gjøre for å slippe unna moralsk fordømmelse, men istedet spør oss selv om hva vi kan gjøre for å fortjene moralsk honnør, tror jeg vi er på rett vei.

Men hvordan gjør vi det? Finnes det noen liste over hva gode mennesker gjør i vanskelige situasjoner? Fikk Sokrates ferdig listen over gode egenskaper vi kan strebe etter, som gjør oss til gode mennesker?

Nei, han gjorde ikke det. Og det tror jeg ingen andre har gjort heller. Og uansett ville ikke listen vært særlig allmenngyldig – hva som er det gode menneske tror jeg vil variere fra person til person, iallefall i de små nyanser.

Nekrolog over Arne Christiansen

I to av våre åtte timer med undervisning i profesjonsetikk hadde vi besøk av tingrettsdommer Wenche Arntzen. Hun fortalte med glød og innlevelse om nødvendigheten av å se det hele mennesket, og hvordan det kan hjelpe oss i vårt møte med andre, både i og utenfor konflikter. Det var mange spor av det gode menneske både i Arntzen og det hun snakket om. Spesielt likte jeg et utdrag hun leste fra nekrologen til tidligere lagmann Arne Christiansen, hvor hans kolleger omtaler ham som noe som må være iallefall ganske nærmt både et godt og et helt menneske:

I tillegg til å være en usedvanlig dyktig fagmann med sterk rettferdighetssans, beholdt han en personlig beskjedenhet som gjorde ham ydmyk for det ansvaret man som dommer har for enkeltmenneskers skjebne. Han behandlet alltid de han møtte i sin gjerning med respekt og vennlighet. I ordets rette forstand var han en humanist. Arne Christiansen var en kvalitetsbærer, en kilde som vi alltid kunne øse av når vi sto overfor et vanskelig spørsmål. Sist, men ikke minst, var han også en stor humorist, med en lun og aldri ondskapsfull humor, og bidro til at lagmannsretten har vært en god arbeidsplass. (Dag Bugge Nordén)

Å ha det godt som menneske

Så, hvordan kan vi være det gode menneske? Jeg tror vi står igjen med dette: Jakten på det gode menneske er å alltid se etter de gode sidene hos andre, og å lære og la seg inspirere av dem. Jakten på det gode menneske er å lytte til seg selv og sine egne reaksjoner i møte med andre, og bruke den lærdommen i møte med andre. Jakten på det gode menneske er å være bevisst på valgmuligheten mellom the high road og the low road, og å vite og respektere at noen handlinger og motiver bringer deg videre på den ene, og at andre handlinger og motiver bringer deg videre på den andre. Og at det ikke alltid er det enkle valget som er det beste, verken for deg selv eller andre. I profesjonsetisk sammenheng kan det innebære at man heller må trekke seg fra en oppgave eller stilling enn å utføre oppgaver man ikke kan stå inne for.

Og ikke minst: Jakten på det gode menneske er ydmykheten over at du aldri helt blir utlært, men alltid kan lære mer, av alle du møter. Du er aldri bedre enn andre. (Men du er sjeldent verre heller. Som Arntzen sa det: Man må være ydmyk, men ikke underdanig.)

Og som en motiverende hjelper: Selv om det ikke overlapper fullstendig, tror jeg det er ganske nær sammenheng mellom å være et godt menneske og å ha det godt som menneske.

1 kommentar til «Jakten på det gode menneske»

  1. Dette var et veldig godt innlegg om juristetikken, Eivind! Jeg kom tilfeldigvis inn på bloggen din når jeg googlet Lubans artikkel, og ble veldig glad for å finne det du har skrevet, som var både lærerikt og mer interessant å lese enn det tradisjonelle juss-pensumet i etikk :)

Legg inn en kommentar