Tanker fra en SupertenkerTanker fra en Supertenker | Tanker fra en Supertenker

Med majoriteten av oss som gisler

Eivind Marienborg — Sat, 21 Jan 2012 06:50:01 +0000

Det ble i går avholdt en demonstrasjon foran Stortinget. På forhånd ble vi advart om 500-700 ekstremistiske, islamistiske deltagere. Demonstrasjonen fikk ekstra mye oppmerksomhet fordi det i tilknytning til den ble fremsatt drapstrusler både mot kongefamilie og regjering, i et språk vi ikke er vant med i verken politisk eller religiøs debatt. Men når demonstrasjonen var over viste det seg at det bare hadde dukket opp 35 demonstranter.

Tidligere har vi sett tilsvarende demonstrasjoner fra Norwegian Defence League – ekstremistiske høyreekstreme. Parolene har gått på å bevare den norske kultur og avstamning, med et ekstremt islam-fiendtlig språk. Men også der har kun et ekstremt fåtall deltagere møtt opp. Felles for begge ytterpunkter er at presse og politi ofte utgjør større grupperinger enn de faktiske demonstrantene.

Det viser seg altså at de ekstreme hat-gruppene er minimale. Mens 200.000 mennesker møter opp for å markere samhold og solidaritet etter 22/7, møter 10 mennesker opp til NDL-demonstrasjon, og 37 til gårsdagens islamist-demonstrasjon. De ekstreme grupperingene er for miniatyrer på hver sin ytterfløy å regne.

Samtidig står den store majoriteten av oss som gisler, fanget mellom dem, og gitt inntrykk av at det haster å velge side. Begge sider får massive overskrifter i media, både før, under og etter demonstrasjonene. Påstandene og parolene blir debattert som om de blir innehatt av så store grupper av mennesker at de er relevante.

Vi lar kort og godt disse ekstreme ytterfløy-grupperingene diktere dagsorden ikke bare seg i mellom, men også for den fredelige, tolerante majoriteten av befolkningen. De minimale ekstremist-grupperingene holder majoriteten av oss som gisler, mens de slår hverandre (og oss) i hodet med trusler om den andre, minimale ekstremist-grupperingen.

Men de fleste av oss tror jeg er rivende uenige med begge sider. Jeg vet at vi må møte argumenter med argumenter. Jeg vet at vi må forholde oss også til bittesmå ekstremistgrupperinger. Som vi har lært: De er i stand til å spre mye frykt og ulykke selv om de er få. Men jeg skulle noen ganger ønske at mediene var flinkere til å reflektere størrelsesforholdene til gruppene litt bedre. De er ikke talsmenn for noen folkemengde å snakke om. Er det nødvendig at samtlige nettaviser og TV-kanaler agerer som mikrofonstativer for dem i dagevis både før og etter demonstrasjonen, eller kunne redaksjonene kanskje vurdert det dithen at de ikke er noe særlig å bry seg om?

Dalai Lama om å møte nye mennesker

Eivind Marienborg — Sun, 15 Jan 2012 06:53:28 +0000

Dette er vel første gang jeg møter de fleste av dere, men for meg gjør det ikke så stor forskjell om en venn er ny eller gammel, for jeg tror vi er like, vi er alle mennesker. Selvsagt kan det være ulikheter når det gjelder kulturell bakgrunn eller levemåte, det kan være ulikheter i vår tro, eller vi kan ha forskjellig hudfarge, men vi er alle mennesker med et menneskelig legeme og et menneskelig sinn. Vår fysiske oppbygning er den samme, vårt sinn og våre følelser er også like. Uansett hvor jeg treffer folk, føler jeg at jeg møter et annet menneske, akkurat som meg selv. Jeg synes det er mye enklere å kommunisere med andre på det planet.

Dalai Lama åpner foredrag under sin foredragsturne i Arizona, 1993

No related posts.

Det er bare til låns

Eivind Marienborg — Fri, 23 Dec 2011 22:18:58 +0000

Det er siste natt før julaften, jeg sitter aleine i et halvmørkt rom og hører opptak av meg selv spille stille på piano, utenfor vinduet er det tung og våt snø, trærne er grønne og tåka ligger tjukt, jeg har fikset alle gavene og bakt alt jeg skal, det er greit, nå kan jula komme, jeg lukker øynene og hører pianoklimperet, det er sikrere enn sikkert, jeg er klar: Nå kan jula komme.

Det er liksom tida nå, i jula og sånt, for å gå stille gjennom snøen alene eller sammen med andre og tenke på alt, på år og tid og fortid og fremtid, året som har gått og året som skal komme, hvor man har vært og hva man har gjort, hvor man vil og hva man vil få til, det er en evigvarende statusoppdatering, hvem er jeg når jeg våkner julaften morgen, hvem var jeg forrige julaften morgen? Det har gått et helt år siden sist, men har jeg egentlig blitt noe klokere? Har jeg turt å være modig? Har jeg vært sterk nok til å være svak? Har jeg vokst eller krympet, blitt større eller mindre, modigere eller reddere? Har jeg grått eller ledd, satset eller nølt, tatt for meg eller delt med andre?

Jeg lærer små ting hele tiden, sånn føles det, jeg lærer små ting hele tiden, av alle jeg møter og alt jeg ser, noen ganger skjønner jeg ting helt på egen hånd også, noen ganger stopper jeg helt opp og er forundret og oppglødd og tenker at dette må jeg huske når livet begynner. Noen ganger tør jeg å gjøre de tingene jeg vil aller mest og er aller mest redd for, andre ganger gjemmer jeg meg i skallet og lar trikken passere uten at jeg går på. Uansett hva jeg velger prøver jeg å kjenne etter hvordan det føles, hvordan det blir. Jeg øver meg på ting jeg ikke er god på, ting jeg ikke er trygg på, ting jeg ikke vil lykkes med, ting jeg er redd for. Det kan ikke, skal ikke, må ikke være som dette resten av livet. Det viktigste å få frem er dette: Jeg får det ikke til.

Det har vært et langt år og jeg lurer på hva det har gjort med meg, hvem jeg har blitt. Det hender jeg ser meg i speilet og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg skriver tekster og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg spiller piano og ikke kjenner igjen meg selv, det hender jeg omgås mennesker og ikke kjenner igjen meg selv. Er jeg blitt en annen enn jeg var, er det dette som er meg, eller er denne meg bare til låns, og er det isåfall noen som vil ha den tilbake? Er det mindre avstand mellom den meg jeg føler meg som og den meg andre ser nå, eller er det større?

Jeg våkner julaften morgen og er varm og god i magen, jeg er redd og vet det skal være sånn, jeg våkner julaften morgen og gleder meg til alt som venter, alt som kommer, jeg gleder meg til alt som vil være godt, jeg gleder meg til alt som vil være vondt, jeg gleder meg til motgang og gleder meg til medgang, jeg gleder meg til lyspunkt med fantastiske mennesker, jeg gleder meg til ensomhet og ettertanke, jeg gleder meg til å glede andre, jeg gleder meg til å bli gledet selv, jeg gleder meg til dager hvor jeg ikke klarer å stå opp, jeg gleder meg til dager hvor jeg ikke klarer vente med å stå opp, jeg gleder meg til å bli eldre, jeg gleder meg til å bli klokere men allikevel ta dumme valg, jeg gleder meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, jeg gleder meg til alt jeg ikke vet at jeg gleder meg til ennå.

Det går an å tenke for mye. Det går an å skrive for mye. Det gjelder å finne en balanse. Det er lenge siden jeg skrev ordentlig her sist, kanskje blir det lenge til jeg skriver ordentlig her igjen. I mellomtiden vil jeg ønske alle en riktig god jul, og et spennende, nytt år.

No related posts.

Sammen vekk fra Drammen – Gratulerer, Sigurd og Kristin!

Eivind Marienborg — Mon, 12 Dec 2011 09:25:46 +0000

Sigurd og Kristin giftet seg i Bragernes Kirke i Drammen i helgen, og det hele ble feiret to dager til ende. Både vielsen og festen ble gode, varme, hyggelige, morsomme og fine markeringer, og det så ut til at de fleste – inkludert brudeparet – hadde en fin feiring.

I anledning bryllupet gikk en liten gjeng av oss sammen om å lage en aldri så liten overraskelse til dem. De bor nemlig i Drammen, mens vi andre bor i Oslo – unntatt Inger og Bjørnar, som bor på Eiker. Og selv om vi gjennom årene har gitt flere vennlige hint om at det er på tide at de flytter til Oslo, ser de ikke ut til å ha tatt oss særlig alvorlig. Når nå venner og familie var samlet, fikk vi en god anledning til å gjenta budskapet. Og denne gangen i form av en band aid-musikkvideo:

De tok den med et smil, men noe sier meg at de fortsatt ikke tar oss helt alvorlig.. :)

Uansett var det utrolig morsomt å lage video, og utrolig flott at folk stilte opp og ble med! Trude og jeg hadde ide og skrev tekst, i tillegg ble Nils Ingar, Valgeir, Martin, Eline, Sofia, Erling, John Olav, Svein Egil, Per Jørgen, Pål Jostein og Madlena med på å synge. Inger ble med som korist frem til hun oppdaget at vi ville ha dem til Oslo (og ikke Eiker), og Phillip var tilfeldigvis innom kontoret sitt den dagen vi hadde okkupert det for å spille inn, og stilte noe motvillig opp som statist i koret. Alina stilte som representant for «Barn mot Drammen». Andreas, Signhild og Hans Peter kunne ikke være med på innspillingsdagen, og signerte oppropet og ble klippet inn på den måten.

Det var litt upløyd mark å mikse lyd og video på denne måten, men det gikk egentlig overraskende greit. En dag på lydmiks, en dag på klipp av video, deretter småfikling på detaljer litt her og der i ledige stunder over to uker. Innspillingen gikk også veldig bra – noe den fantastiske gjengen skal ha mye av æren for. Alt folk hadde med av lys, kameraer, stativer – og en god dose improvisasjon – ga oss et veldig godt resultat. I tillegg dukket gode ideer opp underveis, som for eksempel når Erling på sitt rumlende sørlandsk smilte lurt, og sa «Jeg har en liten vindmaskin i bilen, skal jeg gå og hente ‘an?»

I tillegg føler jeg at en takk bør rettes til Harald Stensland og Kulturverksted-apparatet, som fungerte som lekeplass for oss i årevis. Jeg hadde iallefall ikke hatt noen anelse om hvor jeg skulle begynt på et prosjekt som dette om jeg ikke hadde fått jobbet med både video, musikk, prosjektjobbing på Kulturverkstedene – og ikke minst er det ikke sikkert gjengen hadde vært like klar for å ha hoppet ut i noe som dette heller.

Så, igjen: Til lykke med giftemålet, Kristin og Sigurd! Vi setter umåtelig stor pris på dere, og må, noe motvillig, innrømme at vi gjør det uansett hvor dere bor, selv om vi såklart aller helst skulle hatt dere litt nærmere – for eksempel i Oslo.

Og helt til slutt, noen bilder fra vielsen (flere ligger på flickr):

Fred

Eivind Marienborg — Tue, 22 Nov 2011 08:10:00 +0000

(Se bildet bittelitt større her)

Evig Poesi – Fred på Spotify. Evig Poesi på nett.

Høsten er snart vinter

Eivind Marienborg — Fri, 18 Nov 2011 21:26:44 +0000

Lyden:

(Bildene:

)

Når treet i bakgården danser i vinden til musikken jeg spiller

Eivind Marienborg — Sun, 09 Oct 2011 19:22:21 +0000

Det er definitivt høst, jeg vasser i høstgule blader på stien mellom fengselet og politihuset på vei til universitetet om morgenen, jeg vasser i høstgule blader på vei opp til Ekeberg vekk fra universitetet om kvelden, jeg vasser i høstgule blader på lesesalen og sitter i høstgule blader opp til halsen under forelesning. I jakkelommen har jeg alltid en kastanje, den klemmer jeg på når jeg står fast og ikke finner noen annen vei ut. Noen ganger møter jeg mennesker og skjønner at de også trenger en kastanje å klemme på, og da prøver jeg å snike den ned i jakkelommen deres uten at de merker det. Så kan de en annen gang, kanskje senere på dagen eller en helt annen dag, stikke hendene i lommen og bli glade og overraskede, og finne en kastanje de kan klemme på når de synes de trenger det.

Nettene går med til å gruble på hva jeg skal bruke dagene til, dagene går med til å slumre fordi jeg ikke sover om nettene. Jeg spiller mer piano, jeg tar flere bilder, jeg går flere turer, noen dager lager jeg meg matpakke og termos og setter meg i Ekebergskrenten og ser på byen og puster, noen dager gjør det vondt å våkne, noen dager gjør det vondt å sovne, noen dager går fort, noen dager går sakte, noen dager står aldri solen opp, noen kvelder går solen aldri ned, og selv når jeg skrur lyden helt, helt ned er jeg alltid redd for å forstyrre naboene med pianoklimpringen min. Den høres alltid høyere ut når det er mørkt ute, når det blåser og regner, og når treet i bakgården danser i vinden til musikken jeg spiller.

Det er bare oktober, men noen ganger kjennes det ut som om januar har kommet allerede.

Det ubesvarte spørsmålet i Hoksrud-saken

Eivind Marienborg — Thu, 22 Sep 2011 07:09:03 +0000

Jeg har kanskje lest for mange krimbøker. Men det er (minst) et spørsmål som står ubesvart i Hoksrud-saken:

TV2 hadde «på forhånd hadde fått vite at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under besøket», ifølge VG. På spørsmål på om dette er første gangen han kjøper sex, svarer Hoksrud at han ikke har noen kommentar.

Sett at dette virkelig var første gangen dette skjedde – og at det for eksempel var en dum impulsbeslutning i fylla – hvordan kan TV2 ha fått et tips om det på forhånd?

Må han ikke enten ha planlagt det på forhånd (med andre, som igjen tipset TV2), eller ha gjort det før (og latt andre få vite det, som igjen tipset TV2)?

Noe sier meg at denne saken kan rulle videre en stund..

Hva skal vi med kunnskapen vi krangler om?

Eivind Marienborg — Sun, 21 Aug 2011 19:20:36 +0000

Det er mange år siden Carl Ivar første gang sa at «de fleste terrorister er muslimer». Det er ikke mange dager eller timer siden jeg så noen fortsatt diskutere det, enten på Twitter, en blogg, eller i kommentarfeltet på en nettavis.

Hva lærer vi av å vite hvilken religion denne marginale gruppen av mennesker bekjenner seg til?

Både blant de som er enige og de som er uenige vises det til undersøkelser og statistikker over terrorister og terroristangrep. Men det vises til forskjellige statistikker. I tillegg er det uenighet om hva som skal karakteriseres som et terroranslag, det er uenighet om hva det vil si å være en muslim, og det er uenighet om hvordan man skal gjøre utvalg i statistikken – kan man for eksempel begrense den i tid eller geografi til å bare gjelde Europa de siste ti årene? I det store og det hele ser det ut til å være vanskelig å kunne si noe sikkert og endelig om spørsmålet.

Men et annet spørsmål ingen ser ut til å ha tatt stilling til er: Hva skal vi med kunnskap om akkurat dette?

Det er to mulige utfall av diskursen. Enten har Carl Ivar rett i at de fleste terrorister er muslimer. Eller så tar han feil. Men hva hjelper det oss? Hva lærer vi av å vite hvilken religion denne marginale gruppen av mennesker bekjenner seg til? Hvilke konklusjoner kan vi trekke av det, og hvilke konkrete tiltak kan vi iverksette i enten politikk, samfunnsliv eller personlig adferd?

Kort og godt: Hva skal vi bruke denne kunnskapen til?

For dette er min påstand, og grunnen til at jeg mener at hele diskusjonen er meningsløs: Antall terrorister er så ekstremt få at det uansett ikke vil utgjøre grunnlag for å lære oss noe om resten av gruppen man prøver å plassere dem i bås med.

Mener Carl Ivar at vi lærer noe om de 38 millionene ved å si noe om de 750?

For eksempel viser en av undersøkelsene til at det i 2010 ble begått 209 terroranslag i Europa. Selv om vi for eksemplets skyld antar at samtlige av disse ble begått av muslimer (noe de ikke ble – visstnok ble kun 3 av dem det), og alle angrepene ble utført av tre gjerningsmenn, står vi ikke overfor mer enn drøyt 750 gjerningsmenn. I Europa bor det omlag 38 millioner muslimer. Mener Carl Ivar at vi lærer noe om de 38 millionene ved å si noe om de 750? På hvilken fornuftig måte tenker han å bruke denne kunnskapen i utformingen av Oslos integreringspolitikk?

Jeg har ikke sett statistikk på dette, men jeg føler meg ganske sikker på at de fleste som blir tatt for promillekjøring er etnisk norske menn mellom 18 og 60. En del av dem kaller seg helt sikkert kristne også. De som tas for hjemmebrenning faller nok i samme kategori, og det tror jeg også de fleste som blir tatt for ulovlig hummerfiske fra fritidsbåt gjør. Allikevel ser vi ikke det minste spor av gruppetenkning og bås-plassering i den typen saker. Kanskje fordi vi med en gang skjønner at det er meningsløst? Hvorfor ser vi ikke det samme når det gjelder terrorister og religiøs tro?

Noe av det aller farligste vi historisk sett har stått overfor – og fortsatt står overfor – er gruppetenkning, der enkeltindivider for eksempel innenfor en religion eller etnisk gruppe må svare for hva andre enkeltindivider innenfor samme religion eller etniske gruppe har foretatt seg.

Vil vi bli klokere av å finne svar på det? Kan vi bruke svaret til noe?

Vi kan godt bruke tid og krefter på å diskutere om det virkelig er sant at de fleste terrorister er muslimer eller ikke. Men før vi bruker for mye tid og krefter på det – hva om vi tar et skritt tilbake og spør oss selv hva vi skal med den kunnskapen? Vil vi bli klokere av å finne svar på det? Kan vi bruke svaret til noe? Kommer vi til å få en bedre og mer konstruktiv debatt av det? Vil det gjøre det enklere for oss å kommer frem til eventuelle problemer vi har i Norge?

Nei, det tviler jeg sterkt på. Så kanskje vi bare skulle la debatten om akkurat det ligge?

Vær utålmodig, menneske!

Eivind Marienborg — Thu, 18 Aug 2011 19:45:11 +0000

Det Juridiske Fakultet gjennomførte en egen minnemarkering etter 22/7 idag, Universitetes Aula var fylt til randen og summet av stemmer, før det plutselig ble musestille og en kvartett fra Musikkhøgskolen igjen fylte rommet med lyd. Etter apeller av dekan, studentforeningsleder og tre jusstudenter som overlevde Utøya, leste Line Verndal diktet Vær utålmodig, menneske! av Inger Hagerup.

Jeg synes diktet er en god og viktig påminner, og kanskje spesielt i disse dager – i vår tid. Les det gjerne sakte, og la det gjerne synke ekstra inn.

Vær utålmodig, menneske!

Av Inger Hagerup

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil!

Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold.
Og mennesker trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.