1937: Fritid i maskinalderen (Chr. A. R. Christensen)

Dette kan vel kanskje ikke kalles en blogg lenger, for den oppdateres jo stort sett aldri. Men så er det fint å ha et sted å samle kakeoppskrifter og tekstutdrag allikevel. Som dette.

Jeg er hos morfar, og her fant vi Norsk Leseverk for de høgre skoler, bind III, utgitt i 1941, som var skolebok for morfar da han vokste opp. Flere av tekstene leste jeg også på skolen, Bakeren og Smeden, Bjørnson og Hamsun og alt det der. Andre tekster var mer vel mer tidsavhengige, og spesielt godt likte jeg teksten om fritid i maskinalderen, skrevet i 1937.

Men ikke som en slags retrospektiv hån av tidligere tiders skepsis mot en stadig modernisering av samfunnet, altså. Mer som en nostalgisk hyllest, tror jeg. Vi tar vår nåtids tilstand for gitt, og frykter kanskje ting som vil endre den, uansett om det er radiokringkasting eller google glass. Så er det kanskje lettest å le oppgitt over pietister og krisemaksimerere som kan tenke at ikke all utvikling nødvendigvis er utvikling. Men selv synes jeg mange av betenkelighetene er relevante – i det minste som tankekors – også i 2014.

Her er noen utdrag (mine uthevinger):

Fritid i maskinalderen

(…en innledning om hvordan industrialiseringen og maskinene er det som har gitt oss fritid, forkortet arbeidsdagen, – ikke bare for de få og priveligerte (som alltid har hatt fritid), men for de brede lag av befolkningen. …)

Fritid har nemlig i aller høyeste grad å gjøre med spørsmålet om å skape et virkelig menneskeverdig tilvære for alle.

Det vil vel til alle tider bare være et forholdsvis lite fåtall som helt kan få utfolde sin personlighet i arbeidet, – folk hvis yrke er så interessant og takknemlig at det fyller og opptar dem, gir dem den virkelige tilfredsstillelse som livsutfoldelsen bør gi oss mennesker. En del er det jo alltid tilfelle med, blant kunstnere, vitenskapsmenn, statsmenn, ingeniører, jurister, forretningsfolk i ledende stillinger osv. Men det blir de få. Jeg mener ikke med det at ikke også arbeidere, handverkere, funksjonærer osv. kan ha både arbeidsglede og faginteresse, at yrket ikke kan gi deres liv mange og varige verdier. Men jeg tror ikke at bare det å skrive fakturaer, plugge sko eller frese tannhjul kan gi et liv innhold, kan gi sjelelig tilfredsstillelse, noe å leve for og på, ikke bare av. Det blir nok, for det store flertall, det som ligger utenfor arbeidssted og arbeidstid som gir deres tilvære innhold og mening.

Desto større blir kravene til fritiden. Det ser også ut som om de kravene har en tendens til å øke nettopp i vår tid. Iallefall i mange yrker er arbeidet sterkt oppdelt i små enheter, og den enkelte får bare et forholdsvis beskjedent ledd i produksjonen å passe. En selvstendig arbeidende handverker, en jordbruker, en gartner eller folk i lignende stillinger, folk som har skaperglede, som sjøl kan følge resutatet av sitt strev, de må få mer innhold og mening ut av sitt arbeid enn en dame som skriver an og pr. i en bok, eller en mann som trekker til samme skrue i bilchassier dag ut og dag inn ved et rullende band.

(…)

Den moderne tekniske kultur har ikke bare gjort at vi har råd til mer fritid enn vi hadde tidligere, den har også gitt vår fritid nytt innhold, nye muligheter. (…) Kringkastinga er den yngste av disse tekniske hjelpemidlene. Den første kringkastingstasjonen ble åpnet i Amerika i 1920 med en håndfull mennesker som lyttere, noen hundre kanskje, mer opptatt av det tekniske vindunder å høre, enn hva de hørte. Nå regner vi med at atskillig over 200 millioner mennesker daglig lytter til den opplysning og underholdning som fyller eteren. La oss tenke på hva det betyr at en momentant kan få menneskemasser i tale, så å si uansett hvor de bor, hvordan det er praktisk mulig å få et helt lands befolkning, ja iblant hele verden, til å bli ett auditorium; eller for å si det på en annen måte: hvordan vår tids teknikere med noen håndgrep kan gjøre så å si hvert hjem i siviliserte land til konsertsal, teater, folkeakademi, skole, kirke eller nær sagt hva de vil når det gjelder å fylle fritiden. Det er i virkeligheten en eventyrlig tanke som ikke var falt mange inn for tjue år siden, men som vi alt nå aksepterer som noe sjølsagt og dagligdags. Likevel ligger hele denne utvikling så nær i tid at den bedre enn det meste andre illustrerer hvor dypt maskinen, den moderne teknikk, griper inn i vår fritid.

(…)

Men den moderne opplysnings- og atspredelsesteknikk er en tveegget affære. Like godt som den kan spre god kunst og sunn underholdning, kan den ødelegge eller forflate smaken; ja den kan virke direkte nedbrytende. Det er ikke alltid gullkorn vårt radioapparat bringer oss; og når vi tenker på det usunne dagdrømmeri som en stor del av filmen og magasinene og bøkene sprer blant folk – ofte som deres eneste åndelige næring! – da kan en uvilkårlig grøsse.

Dessuten lurer det alltid en fare i goder en oppnår for lett og makelig, en fare for å bli overflatisk. Det er ikke uten risiko å bli foret med ferdigtygd åndelig føde, uten krav til sjølstendig arbeid. (…) Det kan nok være en almen regel at kunnskaper som en må slite og kjempe for å tilegne seg, og ikke får inn med skjeer, de sitter bedre; og de har en høyere sjelelig verdi, betyr langt mer for personligheten, for karakterutviklingen. La oss f.eks. tenke på følgene av all den musikk som for tiden spres i heimene gjennom kringkastinga. Den kan bety mye for musikk-kulturen, det er sikkert. Men vi må være på vakt så den ikke kveler den ekte og sunne personlige musikkutøving. At en amatør, om enn nokså ufullkomment, sjøl kan arbeide seg igjennom en sonate av Beethoven og bli på tomannshand med komponisten, slik ingen andre enn den utøvende musiker kan bli det, – det er kanskje vel så viktig som mange fullkomne oppførsler av 9. symfoni i kringkastinga.

Og det er andre farer. Underholdningen kan utarte til hektisk oppjagd forlystelsesliv, til jakt på stadig nye sensasjoner – og indre tomhet. Det er mange som simpelthen trenger hvile etter rekreasjonen, og det var egentlig ikke meningen. Det er en fare for at vi kan miste evnen til virkelig avspenning og rekreasjon, en fare for at reklamemaskinen, motorene og høyttalerne skal drepe all ro.

Og det er enda en ting, kanskje den viktigste når det gjelder minus-siden: det at vi har en tendens til å bli bortskjemt, avstumpet, at vi ikke møter opplevelsene med så friske sanser og så opplatt sinn som ønskelig kunne være.

Både dette og de andre farene jeg nevnte, alt som kan gjøre oss blaserte, avstumpet, overflatiske på grunn av overforing, tror jeg ikke vi kan motarbeide ved å stenge av for strømmen av folkeopplysning og underholdning. Tvertimot, en videre utbygging er sikkert bedre enn rasjonering. Ikke så mye mengden, som kvaliteten, intensisteten. bl.a. ved å hjelpe sjølvirksomheten. At f.eks en studiering på 10 medlemmer virkelig hører nøye på et foredrag og etterpå gjennomarbeider det i diskusjoner, leser supplerende litteratur osv., det er viktigere enn at antallet av lyttere som hører det, økes med ti eller tjue tusen. Akkurat som det spiller mindre rolle om så og så mange titusener har en forfatters samlede verker i hylla enn at det er noen hundrer som virkelig har lest ham, forstått ham, tenkt over ham, kommet i forbindelse med det i ham som er av ånd og ikke bare av skinnrygg.

Det første innlegget i en helt ny blogg

Jeg hadde en blogg før. Jeg savner å blogge. Men det rare med en blogg man har hatt lenge og skrevet mye i er at den føles mindre og mindre, ikke større og større. De nye innleggene må passe inn i trådene og mønstrene til de gamle. De nye innleggene må leve opp til de gamle. Jeg savner å blogge. Ikke fordi jeg savner å se en middelmådig besøksstatistikk eller sporadiske kommentarer nå og da. Men fordi jeg savner å skrive, savner å uttrykke meg, savner et sted å samle ting som opptar meg – for min egen del.

Det er rart, dette med internett-generasjonen. Alt vi gjør havner på nett. Bilder, tekst, facebook.. Alt vi gjør, lagres i skyen. Vi er generasjonen som aldri får glemme. Vi er generasjonen som må stå til rette for ting vi sleivete skrev en natt for åtte år siden, eller som må svare for facebook-statuser vi ikke engang tenkte over at vi postet. Vi direkterapporterer alt vi opplever, og henger alt tilgjengelig på oppslagstavlen som heter Internett – der det aldri forsvinner, og hvor både vi selv og andre til evig tid kan se oss tilbake.

Men vi er også mennesker. Og jeg tror mennesker trenger å glemme. Vi trenger å slette. Vi trenger å bevege oss videre, uten at vi bærer med oss alt det gamle. Ikke fordi det er noe galt med det gamle, men fordi vi trenger å vokse videre og la ting fare iblant. Kanskje er det ikke sånn at vi måles og veies og vurderes mer enn hva som var tilfelle før. Men det er iallefall lettere å føle det sånn.

Dette er den nye bloggen min. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bruke den så mye. Men jeg håper det. Jeg vil ikke si noe om hva jeg skal bruke den til, for jeg vil ikke ha noen forventninger til den. Kanskje kommer det ting jeg er stolt av, kanskje kommer det ting jeg skammer meg over. Kanskje skriver jeg mest om andre, kanskje skriver jeg mest om meg selv. Kanskje kommer det tekst, kanskje kommer det bilder. Kanskje kommer det mening, kanskje kommer det adspredelse.

Det får bli litt som det blir. Du er velkommen til å følge med, om du vil.