Om halvannen uke reiser jeg til Argentina. Der blir jeg en liten stund. Naturligvis jobber jeg med å få på plass pass og penger og reiseplaner og overnattinger og alle disse tingene som må ordnes, men aller mest stresser jeg for å få på plass en solid backupløsning for alle bildene jeg kommer til å ta underveis. Les mer →

Jeg våkner av at rommet er lyst, gjesper, snur meg rundt og sover litt mer (eller prøver, i det minste), jeg sitter i sofaen i timesvis og leser bøker før kjæresten også våkner og vi spiser frokost sammen, jeg spaserer sakte gjennom gatene, jeg kjører buss til byen selv om T-banen tar kortere tid, jeg setter meg på benker og ser på menneskene som går forbi, jeg sjekker klokka mi mot den i Urbygningen akkurat som Ibsen, jeg møter fine folk og drikker te og spiser is, jeg går på boksalg og blir ikke skuffet selv om jeg bare finner en eneste bok å kjøpe, jeg lager lange handlelister og bruker lang tid i butikken, jeg synes det er fint å vaske opp, og jeg vurderer, veldig alvorlig, om jeg skal stå tidlig opp og bake brød en dag.

Passet mitt var fortsatt gyldig i to år til, jeg fikk det i 2002, allikevel ga passfotoet meg en følelse av at det kanskje var like greit å fornye det først som sist. Når jeg holder de to passene opp ved siden av hverandre lurer jeg på om jeg ville klare å gjenfortelle alt som har skjedd siden det forrige passet ble utstedt, og om den jeg var i 2002 ville vært stolt eller skuffet over den jeg har blitt til i 2010.

Jeg har bestilt billetter til Tanzania, jeg reiser i september/oktober, og i helgen bestiller jeg billetter til Argentina, jeg reiser i juli. Sånn sett var kanskje ikke boken den mest treffende, men jeg kjøpte den allikevel, for jeg vet jeg skal dit en gang, New York, jeg vet bare ikke når. Alle må til New York, tror jeg, det er bare sånn det er, i alle fall er det sånn i det universet jeg kaller mitt. Amerika. At det står for meg som så eksotisk gjør ingenting annet enn å understreke min egen naive primitivitet.

Jeg kan venne meg til dette de kaller ferie. Jeg kan venne meg til å lese bøker jeg ikke trenger å huske, jeg kan venne meg til å ikke vite hva jeg skal gjøre før jeg har gjort det, jeg kan venne meg til å ikke huske hvilken ukedag det er.

Jeg kan, men vil ikke, venne meg til å sløse med det mest verdifulle jeg har fått, tiden, jeg unner meg selv dager der jeg ikke utretter noen verdens ting, dager der jeg ikke har tenkt på annet enn meg selv, og dager der jeg når kvelden kommer vet jeg har vært totalt ubrukelig både for meg selv og andre. Tid er ikke noe som går, tid er noe som kommer, sier de i noen land, og det synes jeg er en fin tanke, jeg liker å se for meg et menneske sittende under et tre ved et vann, med øynene lukket, mens tiden selv blafrer i håret, regner ned over det, mens ingenting annet betyr noe.

…